Algol-type formørkelsesvariable stjerner

Av Birger Andresen

Denne gruppen av formørkelsesvariable stjerner er oppkalt etter en av himmelens mest kjente variable stjerner; Algol (b-Persei). Dette er dobbeltstjerner eller multiple stjerner som er langt nok fra hverandre til at stjernene ikke påvirker hverandres geometriske form eller struktur på noen vesentlig måte. Under formørkelsen synker lysstyrken fordi lyset fra den ene stjernen blokkeres helt eller delvis av den andre. Lyskurven blir f.eks. som vist på figuren nedenfor.

Når vi holder oss til dobbeltstjerner, vil det dypeste minimum, primærformørkelsen, inntreffe når den klareste stjernen formørkes av den svakeste. Det svakeste minimum, sekundærformørkelsen, inntreffer når stjernene har byttet plass sett fra jorden. Minimum er flatt ved totale formørkelser siden hele den ene stjernen da er formørket i en lengre periode. Minimum er derimot U-formet som vist på figuren til høyre for partielle formørkelser, hvor kun en del av stjernen er formørket. Forholdene kan bli kompliserte dersom en tredje stjerne (eller flere) er medlem av systemet fordi denne (disse) påvirker banene til de to som formørker hverandre.

Lyskurven til Algol-type stjerner er ofte ikke helt konstant mellom primær- og sekundærfasen slik man kanskje skulle forvente. Dette er en refleksjonseffekt som i prinsippet fungerer på samme måte som når månen lyser opp landskapet på jorda om natten. Det som skjer er at den lyssterke komponenten lyser opp den delen av overflaten til den andre stjernen som vender mot hovedstjernen. Under primærformørkelsen vender denne overflaten vekk fra oss på samme måte som den solbelyste siden av månen vender vekk fra oss ved nymåne. Vi ser derimot mer og mer av den mest opplyste overflaten etter hvert som sekundærformørkelsen nærmer seg. Resultatet blir en langsomt økende lysstyrke til sekundærformørkelsen starter, og motsatt etter at den er slutt.

I tillegg påvirkes lyskurven under selve formørkelsen litt av den såkalte randeffekten (randfordunklingen). Denne består i at randen på en stjerne alltid er noe mørkere enn midten fordi lyset som sendes mot jorda fra randen passerer gjennom et tykkere sjikt i stjernens ytterste atmosfæren enn lys fra midten av stjerneskiven. Lyset spres i atmosfæren slik at mindre lys når frem til oss fra randen. Dette ser vi tydelig dersom vi observerer sola med kikkert og solfilter. Randeffekten gjør at de delene av stjerneskiven som blokkeres i starten av formørkelsen er noe mørkere enn resten av stjernen. Resultatet er at lysstyrken avtar noe langsommere i starten av formørkelsen enn om hele stjerneoverflaten hadde vært like lys.

Sist oppdatert : 12.08.01.