Jomfruen

Av Birger Andresen

Jomfruen er et Y-formet stjernebilde uten andre sterke stjerner enn Spica. Det er mest kjent for alle galaksene i Coma-Virgo hopen samt himmelens klareste kvasar, 3C 273, som med sin avstand på ca 2 000 millioner lysår er det fjerneste objektet som er innen rekkevidde av moderat store hobbyteleskoper. I tillegg finnes det noen interessante variable stjerner, spesielt langperiodeiske Mira-stjerner, og en flott dobbeltstjerne.

Hvor er Jomfruen ?

Jomfruen er et av stjernebildene i Dyrekretsen. Sola kommer inn i dette stjernebildet den 16. september, og forlater det igjen 31. oktober. Jomfruen er relativt lagt sør på himmelen der hun stiger opp i sørøst rett bak, og litt under, Løven på kveldshimmelen sent på våren. Stjernebildet minner mye om en skjev ’Y’ med hovedstjernen Spica nederst. Fra Trondheim står f.eks. Spica opp i sørøst kl. 22:34, står i sør kl 03:08 og går ned i sørvest kl. 07:40 den 1. mars. Tilsvarende tidspunkter for 15. april er kl 20:37, kl. 01:12 og kl 05:43 (norsk sommertid). Det er altså våren som er tidspunktet for å se Jomfruen på ’fornuftige’ tidspunkt fra Norge.

 

 

 

De klareste stjernene og dobbeltstjerner

Den blå-hvite stjernen Spica (a Virginis, 0.98 mag.) er den klareste stjernen i Jomfruen. Den er himmelens 16. klareste stjerne. Dens lysstyrke er drøyt 2000 ganger solas lysstyrke, og avstanden er ca. 260 lysår. Spica er en tett spektroskopisk dobbeltstjerne med omløpstid på 4.01 døgn.

Etter Spica er det kun fem stjerner i Jomfruen med lysstyrke fra 2.74 mag. til 3.59 mag. Resten er svakere enn 4.0 mag. Jomfruen er altså ikke akkurat noe iøynefallende stjernebilde, men er allikevel ganske lett å identifisere pga. den karakteristiske Y-formen.

Porrima (g Virginis, 2.74 mag) er en av himmelens flotteste dobbeltstjerner bortsett fra når avstanden mellom de to stjernene er spesielt liten. Perioden er på 171 år, og avstanden varier fra 0.3" (1836 og 2007) til 6.2" (1920 og 2091). Avstanden er nå ca. 1.5" og raskt minkende. Det kreves derfor relativt store teleskop og gode forhold for å skille den nå. Snart er det kun mulig å skille de to stjernene med store kikkerter. Begge stjernene har lysstyrke ca. 3.5 mag. og er gulhvite. Systemet er ca. 39 lysår unna oss, og avstanden mellom stjernene er bare 3 Astronomiske Enheter = 450 millioner km når de er nærmest hverandre.

Variable stjerner

R Virginis (6.1-12.1 mag, Gj.snitt. periode = 145.63 døgn) er en Mira type variabel stjerne (se f.eks. beskrivelsen av R Andromedae på side 26 i Corona nr. 4/2002). Perioden er uvanlig kort til Mira stjerne å være. Stjernen kan følges i nesten halve perioden med en 7x50 prismekikkert, og i hele perioden med en 70-80 mm refraktor (linsekikkert) av god kvalitet hvis forholdene er perfekte. R Virginis er ca. 250 ganger sterkere i ekstreme maksimum enn i ekstreme minimum. Neste maksimum ventes å inntreffe i andre halvdel av mars 2003. Karter med sammenligningsstjerner fås fra TAF.

Lyskurve fra American Association og Variable Star Observers (AAVSO) for R Virginis over en periode på to år.

S Virginis (6.3-13.2 mag, Gj.snitt. periode = 375 døgn), U Virginis (7.4-13.5 mag, Gj.snitt. periode = 206.6 døgn), V Virginis (8.1-15.0 mag, Gj.snitt. periode = 250 døgn) og RS Virginis (7.0-14.6 mag, Gj.snitt. periode = 354 døgn) er eksempler på andre relativt klare Mira type variable stjerner i Jomfruen. Her trengs det minst et seks tommers eller større teleskop for å følge en bra del av perioden.

W Virginis (9.46-10.75 mag, Gj.snitt. periode = 17.2736 døgn) er en kefeide-lignende stjerne av W Virginis typen. Akkurat som klassiske Kefeider, så varierer disse på grunn av pulseringer i stjernenes ytre lag. Periodene er fra 0.8 til 35 døgn, og variasjonen i visuell lysstyrke er fra 0.3 til 1.2 mag for W Virginis stjerner. Lyskurvene for W Virginis stjerner med periode 3-10 døgn er vanskelige å skille fra klassiske Kefeider selv om de egentlig er en helt annen type objekter på et annet utviklingstrinn. Ved lengre perioder viser W Virginis stjernene ofte en mye flatere lyskurve enn de klassiske Kefeidene i tiden rett etter maksimum. De viser svært sterke emisjonslinjer fra hydrogen i de samme fasene av variasjonen hvor de klassiske Kefeidene viser emisjonslinjer fra dobbeltionisert kalsium samt fra hydrogen og kalium. W Virginis stjerner er svært gamle stjerner, og finnes ofte i kulehoper. Variasjonen til W Virginis gjentar seg eksakt likt i hver periode bortsett fra at perioden i de siste tiårene har økt med lengde som tilsvarer ca. 0.16 døgn på tusen år.

Deep-Sky objekter (hoper, tåker, galakser etc.)

Jomfruen har ingen åpne stjernehoper, kulehoper (med unntak av NGC 5634 som har en beskjeden lysstyrke på 10 mag.) eller gasståker av interesse for hobbyastronomer. Derimot inneholder stjernebildet himmelens klareste kvasi-stellare objekt (kvasar), 3C 273, samt en mengde flotte galakser, spesielt i den berømte Coma Berenices/Virgo-hopen. Se f.eks. side 24-28 i Corona nr. 2/2002 for detaljer om galaksehoper.

Kvasaren 3C 273 er en såkalt aktiv galakse som sender ut ufattelige mengder energi, blant annet som synlig lys. I SkyMap Pro 6 er den oppført med en lysstyrke på 12.0 mag., mens andre kilder ofte angir den som litt sterkere enn 13. mag. Årsaken til avviket kan være at den varierer litt i lysstyrke. Den er uansett lett å se i 11 tommers (28cm) teleskopet oppe på TAF-observatoriet, og heller ikke umulig å se i gode teleskoper med åpning på minst 15-20cm. Avstanden til denne galaksen er på ca. 2 000 millioner lysår. Det er fantastisk at vi kan se så fjerne objekter med en såpass liten kikkert. Mange TAF medlemmer har sett 3C 273. De har da samtidig sett ca. 2 000 millioner år tilbake i tid. Mer om kvasarer i en egen artikkel i dette nummer av Corona.

I Burnham’s Celestial Handbook er det listet opp 217 galakser i Jomfruen med lysstyrke 13.5 mag. eller sterkere. De fleste av dem har lysstyrke mellom 11.5 og 13.0 mag, mens 31 stykker er klarere enn 11.5 mag. Nedenfor er en liste over de 21 galaksene som har lysstyrke 10.0 mag. eller sterkere i følge SkyMap Pro 6. Avstanden til galaksene i Virgohopen er ca. 60 millioner lysår.

Navn

R.A. (2000)

Dekl. (2000)

Mag.

Type

Utstrekning

Overflatelysstyrke

M49

12h 29m 46s

+08° 00’ 00"

8.4

E

8.0’x7.0’

12.7 mag./buemin2

M58

12h 37m 43s

+11° 49’ 11"

9.7

SBb

6.0’x5.0’

12.4 mag./buemin2

M59

12h 42m 02s

+11° 38’ 50"

9.6

E

4.5’x3.5’

11.8 mag./buemin2

M60

12h 43m 39s

+11° 32’ 59"

8.8

E

3.0’x2.5

12.0mag./buemin2

M61

12h 21m 54s

+04° 28’ 23"

9.6

SBbc

6.6’x6.4’

12.8 mag./buemin2

M84

12h 25m 03s

+12° 53’15 "

9.1

E

5.0’x4.0’

11.8 mag./buemin2

M86

12h 26m 11s

+12° 56’ 49"

8.9

E

12.0’x9.0’

12.6 mag./buemin2

M87

12h 30m 49s

+12° 23’ 25"

8.6

E

7.0’x7.0’

12.4 mag./buemin2

M89

12h 35m 39s

+12° 33’ 26"

9.8

E

3.4’x3.4’

11.4 mag./buemin2

M90

12h 36m 49s

+13° 09’ 48"

9.5

SBb

11.4’x4.7’

13.1 mag./buemin2

M104

12h 39m 59s

-11° 37’ 13"

8.0

Sa

8.9’x4.1’

11.5 mag./buemin2

NGC 4216

12h 15m 52s

+13° 08’ 58"

10.0

SBb

8.5’x1.7’

11.5 mag./buemin2

NGC 4365

12h 24m 27s

+07° 09’ 08"

9.6

E

5.5’x4.5’

12.7 mag./buemin2

NGC 4429

12h 27m 26s

+11° 06’ 30"

10.0

SO-a

5.5’x2.5’

11.9 mag./buemin2

NGC 4526

12h 34m 02s

+07° 42’ 03"

9.7

SO

7.0’x2.7’

11.8 mag./buemin2

NGC 4535

12h 34m 19s

+08° 11’ 55"

10.0

SBc

7.8’x7.0’

13.7 mag./buemin2

NGC 4636

12h 42m 49s

+02° 41’ 21"

9.5

E

7.0’x5.0’

13.2 mag./buemin2

NGC 4697

12h 48m 35s

-05° 47’ 55"

9.2

E

6.0’x3.8’

12.5 mag./buemin2

NGC 4699

12h 49m 01s

-08° 39’ 44"

9.5

SBb

3.5’x2.7’

10.9 mag./buemin2

NGC 4753

12h 52m 22s

-01° 11’ 52"

9.9

SO

4.5’x2.5’

12.2 mag./buemin2

NGC 5846

15h 06m 28s

+01° 36’ 31"

10.0

E

3.0’x3.0’

13.1 mag./buemin2

E = Elliptisk galakse. De andre er ulike typer spiralgalakser.

  

M90 til venstre og M61 til høyre fra http://www.seds.org/messier/xtra/history/m-cat.html

Observasjon av galaksene i Virgo-hopen

Galakser har en viss utstrekning på himmelen. Derfor kan den totale lysstyrken i kolonnen "Mag." i tabellen på forrige side være et dårlig mål på hvor lett/vanskelig det er å finne galaksen i teleskopet. I så måte er overflatelysstyrken, som forteller hvor sterkt galaksen lyser pr. kvadratbueminutt på himmelen, ofte bedre egnet. En galakse med stor utstrekning kan jo være svak i teleskopet selv om den totale lysstyrken er stor.

Man bør helst ha et teleskop med åpning minst 6 tommer (15 cm) når galaksejakten i Jomfruen settes i gang. Dessuten er det viktig at observasjonsforholdene er gode inklusiv måneløs natt, og at øynene får den nødvendige tiden til å tilvende seg mørket. En forstørrelse på 30 til 50 ganger påstås å være gunstig for 6-8 tommers teleskop for å finne galaksene. Større forstørrelse brukes om ønskelig etter at de ulike galaksene er funnet. Det kan være greit å starte med M84 og M86 som bare står 17 bueminutter fra hverandre. Utover dette er det en stor fordel med litt tålmodighet når man leter etter galakser.

 

M104 (Sombrero-galaksen) i Jomfruen fra http://www.seds.org/messier/m/m104.html Mørke støvbånd er synlige i galakseplanet. M104 er ca. 50 millioner lysår unna oss.

 

 

 

_______________________________________