I Gresk mytologi var, i følge Maj Samzelius’ bøker "Helter og monstre på himmelhvelvingen", Andromeda datter av Kong Kefeus og Dronning Kassiopeia av Etiopia. Kassiopeia var svært innbilsk, og hadde fornærmet Poseidon, havets Gud, på det groveste ved å påstå at hun var vakrere enn Poseidons døtre, de overmåte vakre havnymfene. Som straff satte Poseidon det fæle havuhyret Cetus til å terrorisere Etiopias kyster. Kong Kefeus ble fortalt av orakelet at Poseidon bare kunne blidgjøres dersom kongen ofret sitt eneste barn, Andromeda, til Cetus. Herjingene til Cetus var så forferdelige at Kefeus til slutt ikke så annen råd enn å gjøre det forferdelige som orakelet hadde fortalt ham om. Andromeda ble derfor lenket til en klippe ved kysten. Like etter kom Perseus flyvende forbi gjennom luften båret oppe av sine sandaler med vinger på. Han hadde nettopp klart det umulige, nemlig å kappe hodet av verdens styggeste skapning, Medusa. Hun hadde ormer til hår, og var så stygg at de som så hennes ansikt straks ble forvandlet til stein. Perseus hadde allikevel klart å hugge hodet av Medusa, og han hadde det nå med seg tilbake i en sekk som et trofe til sin ondskapsfulle konge som trodde han hadde sendt Perseus i den visse død med dette helt umulige oppdraget. Perseus så den vakre Andromeda og fikk høre den triste historien da han dro ned til henne. Han lovte å hjelpe kongefamilien i å bli kvitt Cetus hvis han fikk gifte seg med Andromeda dersom han lyktes. Kongen gikk motvillig med på dette, og han måtte samtidig love at ingen måtte se på når Perseus kjempet mot havuhyret. Kampen endte med at Perseus lurte Cetus til å se på Medusas hode når han løftet det ut av sekken. Havuhyret ble da forvandlet til en stor klippe som den dag i dag ligger utenfor kysten av Etiopia. Perseus fikk sin Andromeda og dro tilbake til sin konge som også ble forstenet fordi han nektet å tro at Perseus faktisk hadde klart å hente Medusas hode og derfor krevde å få se hva som var i sekken. Til minne om denne dramatiske historien ble Kefeus, Kassiopeia, Perseus, Andromeda, Cetus og Pegasus – den bevingede hesten som steg opp fra havet der blod fra Medusas hode traff havoverflaten like etter at Perseus hadde kappet hodet av henne – tildelt hvert sitt stjernebilde i samme området på himmelen. Medusas hode finner vi for øvrig også på himmelen representert ved den variable stjernen Algol – Djevlestjernen – i stjernebildet Perseus.

Detaljkartet nedenfor, som inneholder stjerner ned til lysstyrke 7.5 mag. (dvs. noe svakere enn hva du kan se uten kikkert ved perfekte forhold langt unna sjenerende lys), viser hvor du finner de fleste stjernene og objektene som er omtalt i denne artikkelen.

Klare stjerner

Den blåhvite Alpheratz (a And, 2.07 mag.) - som av noen også kalles Sirrah, den røde Mirach (b And, 2.07 mag.) og den gulorange og blågrønne dobbeltstjernen Almach (g And, 2.26 & 4.84 mag.) er de sterkeste stjernene i Andromeda. I tillegg inneholder stjernebildet 13 andre stjerner sterkere enn 4.5 mag. Totalt 30 stjerner er klarere enn 5.0 mag., hvilket er omtrent grensen for hvor svake stjerner man kan se med godt syn uten kikkert under svært gode atmosfæreforhold fra lite lysforurensede områder inne i byer.

Almach (g And) er en av de vakreste dobbeltstjernene som kan ses i relativt små kikkerter. Den sterkeste komponenten er guloransje med lysstyrke 2.26 mag., mens den svakere komponenten er blågrønn med lysstyrke 4.84 mag. Fargekontrasten er meget vakker, spesielt dersom man stiller kikkerten litt ut av fokus. De to har en avstand på ca. 10 buesekunder ("). Optimal forstørrelse er ca. 75X. Systemet har også to andre komponenter slik at det totalt består av fire stjerner. Den sterkeste av disse to står så tett ved den blågrønne komponenten at den er vanskelig å skille annet enn i svært store teleskop selv om dens lysstyrke er så stor som 6.3 mag., mens den andre ikke er synlig selv i de største teleskopene. Den avsløres som dobbel kun ved spektroskopisk analyse av lyset fra stjernene.

56 Andromedae (R.A. 01h 56.2m og Dekl. +37° 15’ i 2000 koordinater) med lysstyrker 5.7 og 5.9 mag. og avstand 199.5" er et vakkert par for prismekikkerter.

Mira-stjerner gjentar ikke variasjonen i lysstyrke eksakt i hver periode. Antall dager mellom hvert maksimum kan variere med en uke eller to, og lysstyrken ved maksimum kan godt være en til to mag. forskjellig fra gang til gang. Det samme gjelder også for minimum. Forskjellen mellom ekstreme maksimum og ekstreme minimum er hele 9.1 mag. Stjernen er altså 2.512^9.1 = 4365 ganger mer lyssterk ved ekstreme maksimum enn ved ekstreme minimum. I virkeligheten sender den merkelig nok ut bare 4-6 ganger så mye energi ved maksimum som ved minimum. Forklaringen på at den allikevel ser over 4000 ganger sterkere ut ved maksimum er at temperaturen på stjernens overflate da er noen hundre grader høyere enn ved minimum. Slike røde superkjemper har nemlig så lav overflatetemperatur (typisk 2500-3000° C) at veldig mye av lyset sendes ut som varmestråling i stedet for synlig lys. Derfor utgjør en forskjell på noen hundre grader veldig mye i lysstyrke når vi ser på stjernen med øynene våre.

Visuell lysstyrke for R Andromedae fra American Association of Variable Star Observers (AAVSO) fra Juliansk dag 2451900 (21. des. 2000) til 2452603 (24. nov. 2002).

Overflatetemperaturen varierer fordi stjernen pulserer - den vekselsvis utvider seg og trekker seg sammen - fordi stjernen er i ferd med å gå tom for hydrogen og derfor må gå over til å brenne helium. Prosessen med å få i gang helium-forbrenningen gjør at stjernens indre i en periode blir ustabil. Den starter da å pulsere med en periode på mellom 60 dager og noen år. Vi kjenner tusenvis av slike Mira-stjerner, og flere titall av dem er innen rekkevidde av prismekikkerter og små teleskoper når de er på sitt sterkeste. De mest kjente er omikron Ceti (o Cet, Mira) i Hvalfisken (Cetus), chi Cygni (c Cyg) i Svanen (Cygnus) og U Orionis (U Ori) i Orion. Mira er lett synlig uten kikkert nær maksimum da den kan lyse like sterkt som Polstjernen (2.0 mag.) eller marginalt svakere enn de sterkeste stjernene i Karlsvogna, mens Chi Cygni kan være synlig uten kikkert fra et helt mørkt sted uten lysforurensning nær maksimum. U Ori og c Cyg er spesielt omtalt henholdsvis i Corona nr. 2/1999 og 2/2001.

AR Andromedae (11.0-17.0 mag, gjennomsnittlig periode = 25d) er en dvergnova av SS Cygni typen som er synlig med moderat store teleskoper kun når den er i maksimum. Mekanismen er den samme som beskrevet ovenfor for RX Andromedae, men den faller alltid tilbake til minimum mellom utbruddene siden den er av SS Cygni typen.

M31 – Andromeda-galaksen (3.1 mag., utstrekning 178’x40’ = 6 x 1.3 månediametre) er drøyt 2 millioner lysår unna oss. Den har en diameter på ca. 140000 lysår, altså en halv gang større enn vår egen galakse, Melkeveien. Det er anslått at Andromedagalaksen inneholder minst 300 milliarder stjerner. Den er største medlem i samme galaksehop som Melkeveien (se Corona nr. 1/2002). Bildet viser M31, M32 (over til venstre) og M110 (under). Nord er opp og vest til venstre på dette bildet.

Andromedagalaksen er den desidert sterkeste galaksen på den nordlige himmelen. Den er lett synlig uten kikkert, og er meget vakker i en 7x50 eller større prismekikkert fra et helt mørkt sted. I et lite teleskop ses den som en avlang tåkeflekk med en mer lyssterk kjerne. Få eller ingen detaljer er synlige med et lite instrument. I en god åtte tommers reflektor kan man ved gode forhold se et sort støvbånd i nordvest og den lyssterke stjerne- og gasskyen nær den sørlige enden. Resten forblir en diffus og ganske konturløs tåkeflekk. Faktisk er mange andre galakser flottere i mellomstore og store teleskoper. Uansett er det viktig med liten forstørrelse fordi man ellers ser bare den tetteste delen av kjernen.

M32 (NGC 221) er en av de to store satellittgalaksene til Andromedatåken. Med en samlet lysstyrke på 8.1 mag. er den synlig som en liten tåkedott i en prismekikkert. Den ligger like sør for kjernen i Andromedatåken. Overflatelysstyrken er i følge SkyMap Pro 6 på 10.6 mag./kvadratbueminutt. Den dekker et området på 8x6 bueminutter.

M110 (NGC 205) er den andre av de to store satellittgalaksene til Andromedatåken. Med en samlet lysstyrke på 8.5. mag. er den lett å se selv i små kikkerter med åpning 8-9 cm og oppover. Den ligger litt nordvest for kjernen i Andromedatåken. Overflatelysstyrken er i følge SkyMap Pro 6 på 13.8 mag/kvadratbueminutt. Den dekker et området på 10x17 bueminutter.

NGC 891 er en av himmelens flotteste spiralgalakser som vi ser rett fra siden. Den har en lysstyrke på 9.9 mag., og en overflatelysstyrke 14.0 mag/kvadratbueminutt. Den dekker et område på 14x3 bueminutter. Den er et ganske vanskelig objekt siden overflatelysstyrken er så lav, men på en god natt kan den ses i et 5-6 tommers teleskop. Bildet til høyre viser mørke gasskyer gjennom hele galaksens plan.

NGC 752 er en flott åpen stjernehop med 16 stjerner sterkere enn 10.0 mag. Den egner seg meget godt for en god prismekikkert siden stjernene er fordelt over et område på hele 50 bueminutter (fullmånen dekker et område på ca. 30 bueminutter = 1/2 grad). Derfor er det en fordel med liten forstørrelse.

NGC 7662 (den blå snøballtåken) er en planetarisk tåke med lysstyrke 8.6 mag. Den dekker et område på 17x14 buesekunder, og er lett å finne nær flere sterke stjerner med lambda (l ) And i spissen. Den vises som et stjernelignende objekt i små teleskoper, men forvandles til en mykt glødende "ball" i et 6 tommers teleskop med 50 gangers forstørrelse. I et 10 tommers teleskop ser man at de sentrale delene av tåken er mørkere enn de ytre delene. Den kalles den blå snøballtåken fordi den ligner på en slik. Planetariske tåker er døende stjerner som i sin dødskamp har kastet sine ytre deler relativt langsomt utover i verdensrommet. Gassen lyser fordi den svært varme stjernene i sentum av tåken sender store mengder svært energirik stråling i den ultrafiolette delen av energispekteret gjennom gassen. Gassen plukker opp denne energien, og sender mye av den ut igjen i den synlige delen av spekteret. Nok lys sendes i retning Jorda til at vi ser gassen gløde herfra. Mer om dette i en egen artikkel på side 20-23 i dette nummeret av Corona.