Referat fra medlemsmøte i TAF 15. februar 2007

Generelt
Det var 17 personer til stede. Birger Andresen var møteleder. Albin Kristiansen var "kjøkkensjef".

Nye medlemmer/møtedeltakere
Ingen nye medlemmene var til stede, men Gerrit Overweg var på sitt første TAF-møte. Han presenterte seg selv kort og ble ønsket hjertelig velkommen til TAF.

Opplevelser siden siste møte
Følgende ting ble nevnt :

  • Tom Reidar Henriksen med flere hadde sett Venus og Merkur som nå stod veldig gunstig til på tidlig kveldshimmel.
  • Birger Andresen hadde helt tilfeldig sett sin første geostasjonære satellitt under observasjon av den variable stjernen CZ Orionis. Den brukte 1 minutt og 20 sekunder på å "gli" i rett østlig retning gjennom det ca. 20 buesekunder store feltet ca. 4 grader øst for Oriontåken. Drevet var selvfølgelig innkoblet slik at stjernene stod stille i feltet. Bevegelsen stemmer helt med 360 grader forflytning relativt til stjernene på ett døgn, og at satellitten derfor stod stille relativt til jordoverflaten. Satellitten hadde en lysstyrke på ca. 12 mag.

Meddelelser

  • Tur- og møtekoordinator Tom Reidar Henriksen informerte om at neste møte blir torsdag 15. mars med foredrag om Sorte Hull. Detaljer finnes på møtekalenderen på TAF-veven på www.taf-astro.no/aktivitet/moter/motekalender.htm.
  • Det er måneformørkelse natten mellom 3. og 4. mars, og månen okkulterer (dekker for) Saturn natten mellom 2. og 3. mars. Detaljer finnes på side 29-30 i Corona nr. 4/2006. Forløpet av Saturn-okkultasjonen ble vist med PC-programmet SkyMap Pro.

Annet

  • Birger Andresen viste etter foredraget bilder som var tatt av Jon Erik Setsaas (Venus og Merkur i en stemningsfull skumring), Bengt Erik Erlandsen (M51, M108, M81 og M82) og repetisjon på det fantastiske bildet av komet McNaught fra New Zealand og Mikkel Steines McNaught-bilde fra Oslo (disse bildene ble også vist på forrige møte).
  • Etter foredraget var det sosialt samvær med servering av innkjøpt kaffe og kaker. Valgkomiteens leder, Albin Kristiansen, hadde da samtaler med aktuelle kandidater til nye styremedlemmer som skal velges på generalforsamlingen i april.
  • I forbindelse med Saturn-okkultasjonen ble det spurt om hvor tykke ringene til Saturn er. Stein Ommund Wasbø hentet februar 2007 nummeret av Sky & Telescope fra TAF sitt bibliotek og fant det oppsiktsvekkende svaret, nemlig at den er fra to til noen få titalls meter tykk.
  • Ett stk "Astronomi" nr. 1/2007, mottatt som gave fra Norsk Astronomisk Selskap, ble solgt for kr. 30,- til Hannu Leinonen.


Foredrag - "Månen - vår naboklode" av Erlend Langsrud (TAF)

Om foredragsholderen
Erlend Langsrud har vært medlem i TAF siden oktober 2001. Han har vært varamann i TAF-styret siden april 2006. Erlend har tatt en rekke flotte astrofoto både med telelinser, små refraktorer og 11 tommeren oppe på TAF-observatoriet, og er en ressursperson og inspirasjonskilde på dette feltet inkludert billedbehandling. Han har også meget god greie på teleskop og annet utstyr. Han har tidligere holdt fire foredrag for TAF : "Digital planetfotografering" (13. feb. 2002), "Mars - Den røde planet" (28. august 2003), "Piggyback- fotografering" (19. april 2005), "Deep sky fotografering" (16. mars 2006). Erlend er selvlært hobbyastronom.

Menneskets historiske oppfatning av månen
Erlend startet med å fortelle hvordan vår viten om månen har forandret seg opp gjennom historien. Nesten alle kulturer har assosiert månen med en gudinne, mens solen nesten uten unntak har vært oppfattet som en mannlig gud. Det eldste "kartet" av månen er trolig ca. 5000 år gammelt. Sumerne var de første som gjorde systematiske måneobservasjoner (ca. 3000 år f.Kr), men Kinerserene var de første som oppdaget måneformørkelsenes syklus (ca. år 1400 f.Kr). Den greske filosofen Anaxagoras foreslo rundt 450 f.kr at månen kunne være en steinklode som var slynget ut fra jorden og at den var opplyst av solen. Hipparchos anslo ca. 200 f.Kr. månens størrelse ut fra et estimat for avstanden på mellom 50 og 80 jorddiametre. Den korrekte verdien er ca. 60. Avstandsestimatet kom han fram til på bakgrunn av jordskyggens størrelse mot måneoverflaten under måneformørkelser. Gjennombruddet i vår forståelse av månen kom da Gallileo Gallilei i 1610 rettet sitt teleskop mot månen og kunne fastslå at den hadde kratre og landskapsformasjoner. Johannes Hevelius fra Danzig publiserte det første gode månekartet i 1647, mens det i 1837 ble slått fast at månen ikke har hav eller betydelig atmosfære. Den Sovjetiske romsonden Luna 3 tok de første bildene av månens bakside i 1959. Lunar Orbiter sondene kartla det meste av overflaten i perioden 1966-67 med oppløsning på 60m blant annet for å finne egnede landingssteder for Apollo-ferdene. I juli 1969 satte mennesker for første gang fot på en fremmed klode. USA foretok 6 landinger, og tok med seg hjem 382 kg steinprøver. Total kostnad for Apollo-programmet var 25,4 milliarder dollar (1969), hvilket tilsvarer ca. 850 milliarder 2006-kroner dersom beløpet fremskrives via konsumprisindeksen (CPI modellen på http://www.measuringworth.com/calculators/compare/), dvs. 545%, og med en dollarkurs på 6,20. NASA +13 andre romfartsorganisasjoner vil etablere en permanent base på månen innen 2020!

Tekniske data
Følgende tekniske/fysiske data ble angitt :

  • Diameter: 3480 km (0,27 x jordens diameter)
  • Masse: 0,0123 jordkloder
  • Egenvekt: 3346 kg/m3
  • Gravitasjon: 0,1662 m/s2
  • Korteste avstand (perigee): 363 104 km. Lengste avstand (apogee): 405 696 km
  • Vinkelutstrekning på himmelen: 29’- 33’
  • Overflate: Sand med steinblokker

Månen har bundet rotasjon, hvilket betyr at den alltid vender den samme siden mot jorda. Allikevel er 59% av månens overflate er synlig fra jorden delvis fordi månen vingler litt, delvis fordi jorda har en diameter på ca. 12 000 km slik at vi ser månen fra litt forskjellige vinkler på ulike steder på jorda, delvis fordi månebanen danner ren vinkel på ca. 5 grader med jordas baneplan (ekliptikken), samt noen andre effekter.

Opprinnelse
Det finnes ulike teorier om månens opprinnelse. Den mest sannsynlige teorien går ut på at en ganske så nydannet jordklode kolliderte med en annen protoplanet på størrelse med Mars. Kollisjonen førte til at store mengder masse ble slynget ut i området rundt jorden og ganske snart dannet en ring. Mange av steinene og partiklene i denne ringen samlet seg i etter hvert til månen, mens resten falt ned på jorda.

Overflatetrekk
Månen har mørke områder som kalles hav. De består av størknet lava. De lyse områdene kalles høyland. Månen har en rekke nedslagsområder dannet ved meteorittnedslag. Lyse stråler er ofte synlig rundt unge kratre. Store kratre har gjerne et sentralfjell dannet ved en rekyleffekt hvor massen midt i krateret kastes opp igjen i en haug etter nedslaget. Mange kratre er oversvømt av lava. Vulkanske kratre er sjeldnere enn nedsalgskrater. De finnes gjerne i klynger. Riller (rimae) er en fellesbetegnelse for tynne sprekker og kløfter i måneoverflaten. Mange av disse kan ses i små teleskop.

Observasjon av månen
Månen er et særdeles flott objekt i kikkerter av alle størrelser. Generelt er det best å observere månen før den blir for mye opplyst, i praksis med mindre enn 50-60% av måneflaten opplyst. Skyggene fra kratere og andre overflatestrukturer er lengst og skyggevirkningen derfor størst langs terminator som er betegnelsen på grensen mellom opplyst og ikke opplyst måneoverflate. Dette betyr at ulike kratre bør observeres når de befinner seg nær terminator. Det finnes derfor lister for hvilke kratre, riller osv som bør observeres ved en gitt månefase. Nær fullmåne kommer alt lyset som treffer månen inn fra sola som da står rett bak jorda, og de fleste overflatetrekk forsvinner. Unntaket er en del stråler fra store kratre som kan være godt synlig når mye av månen er opplyst sett fra jorda.

Erlend viste en rekke bilder av månen. De fleste av disse var tatt av TAF-medlemmene Hans Skaret Jr., Tom Reidar Henriksen, Stein Ommund Wasbø og Alf Ivar Oterholm.

Høydepunkter fra diskusjonen etter foredraget
Det ble livlig diskusjon etter foredraget. Det ble blant annet spurt om hvor høye de høyeste fjellene på månen var. Karstein Lomundal fortalte at det fantes et fjell nær månens sydpol som raget ca. 11 000 meter over det typiske nivået på landskapet rundt det.

___________________________

Birger Andresen, Referent
17. februar 2007