Referat fra medlemsmøte i TAF 23. mai 2006

Generelt
Det var 31 personer til stede. Terje Bjerkgård var møteleder.

Nye medlemmer/møtedeltakere
Gunnstein Flø Rasmussen hadde med seg tre kamerater på møtet; Øystein Hårberg, Thomas Langerud og Jukka Typpö. De ble ønsket hjertelig velkommen.

Opplevelser siden siste møte
Følgende ting ble nevnt :

  • Birger Andresen : Viste bilder han hadde tatt med 70mm refraktor av komet 73P Schwassmann/Wachmann C og M57 fra 8. mai. Har klart å komme ned til 12. magnitude natt til 17. mai med 11-tommeren på observatoriet.
  • Erlend Rønnekleiv : Har startet å leie tid på teleskop i 2000-2500 m.o.h. i Arisona ørkenen. Det koster $US 50/mnd, og man får da 2 timer obs.tid.
  • Bengt Erik Erlandsen : Tok bilde av en meget ny nymåne kvelden 28. april (fase = 0.016 = 1.6% belyst).
  • Terje Bjerkgård/Birger Andresen : TAF har fått spørsmål fra "Spør Adressa" om det er mulig å ringe til månen med vanlig satellittelefon. Forsamlingen konkluderte klart med at det er ikke mulig fordi rekkevidden er for liten og de fleste antennene peker ned mot jorda. Svar til "Spør Adressa" formuleres av Gunnastein Flø Rasmussen med medbrakte venner.
  • Birger Andresen : Lyskurve for V2362 Cygni (Nova Cygni 2006) ble vist. Siste observasjon var 11.6 mag natten til 17. mai. Dette viser at det er mulig å observere helt til ca. 20. mai. Novaen vil meget trolig være synlig med 11" teleskopet på TAF observatoriet når den blir skikkelig mørkt igjen i høst.

Meddelelser
Det var ingen spesielle meddelelser.

Annet

  • Etter foredraget var det sosialt samvær med servering av innkjøpte kaffe og kaker.
  • Birger Andresen, Brynjar Berg og Bengt Erik Erlandsen viste frem papirkopier av bilder som de selv hadde tatt. Birger viste også bilder tatt av Erlend Rønnekleiv og Erlend Langsrud. Brynjars bilder var fra solformørkelsen.
  • 2 stk "Astronomi" nr. 4/2006 var mottatt som gave fra Norsk Astronomisk Selskap. Ett av disse ble solgt til kr. 40,- pr. stk.

Foredrag - "Kosmiske stråler" av Agnar Ødegård (TAF)
Agnar Ødegård er siv.ing. i teoretisk fysikk og har studert i 2 år ved Max-Planck Institut für Radioastronomie i Bonn. Han jobber med www.VitNytt.com - Vitenskap på norsk, foredrag og undervisning i astrofysikk.

Kosmiske stråler? Noe suspekt ved det. 1900-tallet: man trodde at all stråling kommer fra Jorda. Men da skulle man kunne måle svakere stråling høyere opp. Det var derimot ikke tilfelle (eksperiment med luftballong i 1929). Man kan ikke observere retning på kosmisk stråling pga. at de endrer retning i magnetfelt. Kosmisk stråling har mange partikler med lav energi og veldig få med høy energi. 1 foton med vanlig lys har energi ca. 1 eV. Stråling med 10 eV blir vi solbrent av. Nordlys har ca. 103 til 105 eV. Gammastråling har partikler fra hundre tusen eV og oppover. 1965: Penzias and Wilson som "snublet over" den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Et "hav" av fotoner som beveger seg uhindret gjennom universet. Ettersom universet utvider seg har bølgelengden økt. Veldig energirike partikler vil bremses av bakgrunnstrålingen. Partikler over ca. 1018 eV skal egentlig ikke kunne finnes, men de er likevel observert (1018 eV opptrer så sjelden som 1 partikkel pr. km2 pr år). En energi på 3x1020 eV (som er det største som er observert) tilsvarer for øvrig bevegelsesenergien til en tennisball i 200 km/t!! Partiklene med lavest energi stoppes i atmosfæren. Disse kan kun måles med satellitt. De mest energirike måles i vanntanker. Eks. et 3000 km2 nettverk med en drøss vanntanker med 12 tonn vann hver (anlegg i Brasil). En energirik partikkel skaper en kjede av kollisjoner med oksygen- og nitrogenatomer og lager en "partikkeldusj". Når denne treffer vannet oppstår Scherenkov-stråling som kan observeres. Jo større areal på dusjen ("selvlysende pannekake"), jo større opprinnelig energi på partikkelen. Det skal også bygges et slikt anlegg i Colorado. Grunnen til at anleggene blir bygd er å kunne få observert de aller mest energirike partiklene.

Men hvordan blir slike "monsterpartikler" egentlig til?

Kandidat 1: Fermi-akselerasjon. Etter en supernova får vi en kuleskallformet sjokkbølge som utvider seg. Den presser partikler foran seg, men de dyttes tilbake igjen av magnetfelt – omtrent som en tennismatch. Disse partiklene får en voldsom energi. Men energien disse får er likevel ikke mer enn 1015 eV.

Kandidat 2: Galakser som kolliderer. Begge har enorme magnetfelter. Kollisjonen skaper likevel ikke nok energi.

Kandidat 3: Jetstråler fra galaktiske svarte hull. Enorm energi! Skaper energistråler med lengde millioner av lysår. Likevel ikke nok til de mest energirike kosmiske partiklene.

Når vi måler stråling, så vet vi at energien reduseres med avstanden. Hvor langt unna kan de mest energirike partiklene maksimalt være dannet ut i fra kjente energikilder? Denne grensen, GZK, er på noen titalls millioner lysår, og disse kildene burte være synlige. Men vi kjenner ingen innenfor denne avstanden som faktisk bidrar. Vi aner altså ikke hva disse partiklene er. Man begynner å trekke inn muligheter for teoretiske "urpartikler" fra Big Bang. Disse er likevel bare matematiske konstruksjoner og gjetninger.

___________________________

Tom Reidar Henriksen (hovedforedrag) & Birger Andresen (resten), Referenter