|
|
Referat fra medlemsmøte i TAF 24. august 2006 Generelt Nye medlemmer/møtedeltakere Opplevelser siden siste møte
Meddelelser Annet
Foredrag – "Hvordan finne frem på stjernehimmelen og noen flotte objekter vi kan se med små kikkerter" av Birger Andresen (TAF) Birger Andresen har vært nestleder i TAF siden april 2003. Han var leder av TAF fra stiftelsen i 1998 til april 2003. Birger har vært aktiv hobbyastronom siden begynnelsen av syttitallet. Han var leder for Meteorgruppen i Norsk Astronomisk Selskap fra 1982 til 1987, og har nå variable stjerner som spesialinteresse. Det er viktig å ta utgangspunkt i noen få karakteristiske og lett gjenkjennelige stjernebilder når man skal finne fram på stjernehimmelen. Karlsvogna, som alltid er synlig fra Norge, og Orion på vinteren, egner seg godt til dette. Fra klare stjerner i disse stjernebildene trekkes rette linjer til andre stjernebilder i nærheten. Slik bør man jobbe seg utover til stadig nye stjernebilder. Gode stjernekart er nødvendige for å finne fram for nybegynnere, hvis han/hun da ikke er så heldig å ha en erfaren observatør ved sin side. Men det å bruke stjernekart er ikke alltid så lett som man tror. Hovedårsaken til dette er at innbyrdes styrkeforhold for ulike stjerner gjerne ser annerledes ut på kartet enn i virkeligheten. Dessuten er som regel mange flere stjerner synlige i virkeligheten enn på kartene, og dette kan forvirre svært mye. Selv erfarne stjernetittere kan tulle seg helt bort når de er oppe i fjellet med svært gode forhold. De sterke stjernene kan da "forsvinne" i mylderet av stjerner man ellers ikke ser. For en nybegynner kan det faktisk være en fordel å observere fra en hage eller en park i byen. Der er det såpass mye lysforurensning at man gjerne ser omtrent like mange stjerner både på kart som er passe detaljert for en nybegynner og på himmelen. I tillegg til stjernekart, så er det nødvendig med en god porsjon tålmodighet. Med mye trening kjenner man seg etter hvert igjen på mye av himmelen uten å ha med seg kart. Man får fort bruk for å finne svake objekter av spesiell interesse. Eksempler er galakser, kulehoper og vakre dobbeltstjerner som man ønsker å se i et teleskop. Da må man ta utgangspunkt i sterke stjerner nær objektet, og gradvis jobbe seg fremover mot objektet via stjernefigurer som linjer, kurver og tre- eller firkanter osv. Her er det igjen vanskelig å finne kart som viser passe svake stjerner, med mindre man er så heldig å ha et av de mange gode kartene som man kan tilpasse behovet på en bærbar PC. Men igjen har man samme fundamentale problem med at en stjerne som oppfattes som dobbelt så sterk på kartet slett ikke oppfattes som dobbelt så sterk i virkeligheten. Her er prismekikkerten et svært nyttig redskap. Årsaken er at den har så stort synsfelt at man får en god oversikt over feltet. Man klarer derfor å identifisere områder på kartet ganske greit. Og når man først har gjort det, så ser man i prismekikkerten (i motsetning til på kartet) en rekke trekanter og firkanter som kan brukes som veivisere. Og i prismekikkerten ser man farger og styrkeforhold mellom stjernene på samme måte som i søkekikkerten. Hurra, alt er plutselig blitt mye, mye lettere ! Selv som meget erfaren "stjernehopper", for det er dette vi kaller slik bit-for-bit leting etter et objekt, så tyr jeg svært ofte til prismekikkerten for å gjøre letingen mye lettere. Et generelt råd er for øvrig at man ofte kommer fortest fram ved å bare flytte seg en kort bit hver gang og låse fast kikkerten ofte før man går videre etter å ha tatt en ny titt på kartet og i prismekikkerten. Et problem er at mange søkekikkerter har speilvendt felt. Da kan man fort rote seg bort. Løsningen er her enten veldig god konsentrasjon og en god evne til å speilvende kartet "i hodet", eller aller helst et PC-program hvor man kan speile kartet etter behov for å få det til å stemme med retningene i søkekikkerten. Hvis man har teleskop med GoTo funksjonalitet, og man vet hvordan den skal brukes, så slipper man alt dette. Da gjør teleskopet jobben på egen hånd. Man kan også bruke kikkertens R.A. og deklinasjonssirkler dersom teleskopet er rimelig nøyaktig opplinjert mot polpunktet på en ekvatorialmontering. En kort innføring i himmelkoordinater ble derfor gitt i foredraget. En rekke bilder ble vist av utvalgte objekter som egner seg for små teleskop på de ulike delene av himmelen. Mange av bildene var tatt av TAF’ere. Posisjonene til disse objektene ble selvfølgelig også vist på stjernekart. Se også artikkel på side 14-18 i Corona nr. 3/2001 : http://www.nvg.org/org/taf/web/arkiv/corona/2001/corona2001-3.pdf ___________________________ Birger Andresen, Referent
|