Referat fra møte i TAF og AAF 13. september 2001

Tilstede : 20 personer

Møtet markerte starten på nok en astronomisesong, med håp om mange fine kvelder og netter. Som vanlig startet møtet med å ønske velkommen til nye ansikter på møtene. Dette var Aud Guldseths, Espen Skalles og Marcus Fathis første møte i foreningen.

Rapport fra solformørkelsen i Afrika 21. juni
Neste punkt på planen var av vårt eneste medlem som overvar solformørkelsen i Afrika 21. juni 2001, Herman Ranes. Han har skrevet en fyldig rapport fra reisen, denne er på trykk i Corona nr. 3-2001. Herman fortalte om hvordan han fikk i stand reisen og om sine opplevelser i Afrika, ikke bare opplevelser innen astronomien, men også om hvordan forholdene for folk er der nede. Herman beskrev også hvordan stjernehimmelen fortoner seg ved ekvator, blant annet hvor raskt det blir mørkt der, at Mars som første objekt dukket opp i senit, de Magellanske skyene og at sola stod i nord, alle ting vi ikke vil oppleve her i Norge. Dette var ikke beskrevet i Corona, og ble derfor forbeholdt de som var på møtet.

Hovedforedrag
Himmelkoordinater og bruk av teleskopets innstillingssirkler, av Terje Bjerkgård.

Det finnes 4 ulike koordinatsystemer for å finne fram på himmelen. Felles for alle er at de i lengdegrad deler opp himmelen i 24 timer, og breddegrad deler opp himmelen fra +90° til -90°. Forskjellen mellom systemene er hva som regnes som "himmelekvator".

Alt-Azimutsystemet (Altitude-Azimut) regner horisonten som himmelekvator, horisonten har "breddegrad" lik 0° og senit (altså rett opp) er lik 90°. "Lengdegradene" (azimuth) starter på 0 timer i nord, 6 timer i øst, 12 timer i sør og 18 timer i vest. Her brukes også ofte grader på samme måte som på et kompass. Fordelen med dette systemet er at koordinatene til et objekt med en gang peker ut hvor på himmelen det befinner seg. Den store ulempen er at nullpunktet flytter seg på himmelen hele tiden. I og med at stjernedøgnet ikke er 24 timer men ca. 23 timer og 56 minutter, vil koordinatene til en stjerne på et gitt tidspunkt i døgnet, først være de samme igjen et år etterpå. Det er litt lenge å vente.

Ekvatorialsystemet tar utgangspunkt i koordinatsystemet vi benytter på jorden. Man tenker seg da at man legger himmelkula over jorda som et skall. +90° er det punktet som jordaksen fra nordpolen vil peke mot, og -90° det punktet jordaksen fra sørpolen peker mot, henholdsvis den nordlige og sørlige himmelpol. Himmelpolens høyde over horisonten tilsvarer breddegraden til observatøren. Hos oss i Trondheim står den nordlige himmelpol altså 63° 36' over horisonten. Himmelekvator vil alltid være i senit hvis man står på jordens ekvatorlinje, det vil si at himmelekvator gjenspeiler jordas ekvator. 0 timer vil være det punktet hvor sola passerer himmelekvator ved vårjevndøgn. Fordelen med dette systemet er at en stjernes koordinater ikke forandrer seg fra kveld til kveld, men har faste koordinater som man kan forholde seg til. Ulempen er at man må beregne hvor på himmelen den står ut fra et annet kjent punkt. Ekvatorialsystemet er det best egnete i astronomisk bruk, og derfor mest benyttet. På grunn av stjerners egenbevegelse og presesjonen, den langsomme endringen av jordaksens retning i verdensrommet, oppdateres stjernenes og andre himmelobjekters koordinater en gang hvert 50. år. Sist gang var i år 2000.

Høyden til et objekt i forhold til himmelekvator, kalles deklinasjon, og avstanden i timer fra null timer kalles rektascensjon. De forkortes ofte Dec og RA.

Ekliptikksystemet har ekliptikken, det vil si linjen som solen tegner på himmelen gjennom et år, som himmelekvator. Punktet 0 timer og 0° er det samme punktet som i ekvatorialsystemet. Ekliptikksystemet er ikke mye benyttet, og er mest anvendelig ved observasjon av planeter og månen.

Det galaktiske system har galaksens ekvator som himmelekvator og galaksesentrum som nullpunkt. Den nordlige himmelpol, +90°, ligger i stjernebildet Coma Berenices, Berenikes Hår, og den sørlige, -90°, ligger i Sculptor, Billedhuggeren. Dette systemet egner seg til å bestemme stjerners posisjon i galaksen. Systemet er ikke mye brukt.

Da ekvatorialsystemet er det mest benyttede i astronomien, er en ekvatorialmontering også meget vanlig å ha til teleskopet. Det er konstruert slik at vi ved riktig innstilling kan følge et objekt bare ved å justere for jordrotasjonen. Til større teleskoper og astrofotografering har man gjerne en motor som korrigerer for jordrotasjonen. En ekvatorialmontering må settes opp slik at polaksen til teleskopet peker rett mot himmelpolen. Når dette er gjort, kan vi bruke teleskopets innstillingssirkler for å finne objekter. Den enkleste måten å gjøre dette på, er først å stille inn teleskopet på en sterk stjerne, og stille innstillingssirklene på dens koordinater. Deretter stiller man teleskopet slik at innstillingssirklene viser koordinatene til det objektet man leter etter.

Diverse
Det ble lagt fram et forslag om å sette opp en eller flere observasjonskvelder hvor det undervises i innstilling og bruk av ekvatorialmontering. Det ble enighet om at det settes opp en slik kveld.

Corona nr. 3-2001 ble delt ut. Med dette nummeret følger medlemskort i Trondheim Astronomiske Forening for 2001. Ved framvisning av dette kortet gis rabatter hos Foto Simon Engen i Nordre gate.

Tone-Lill Seppola informerte om tur til solobservatoriet på Harestua. Det er to helger som er aktuelle i forhold til gunstig månefase, 19-21. oktober og 9-11. november. Skjema for bindende påmelding ble delt ut, og følger med Corona nr. 3-2001. Det bes om at medlemmene benytter dette skjemaet ved påmelding.