Referat fra møte i TAF og Galaksen 26.05.99.

Møteinnkalling finner du her.

Det var 25 personer tilstede.

Første del av møtet foregikk utenfor Autronica-hallen med foredrag om sola ved Birger Andresen. Det var satt opp flere teleskop så vi fikk blant annet observere solflekker. Forholdene var relativt dårlige pga. litt dis.

Hovedforedraget på dette møtet ble holdt av professor Erlend Østgaard, Fysisk Institutt, NTNU. Det ble et langt og interessant foredrag med tittelen "Liv og kommunikasjon i universet".

Det var stor interesse for temaet som var universelt og spennende, og som var godt egnet for dristige spekulasjoner og livlig fantasi.

Intelligent liv.

Jorda har de "rette" forhold for liv. Stjerneutvikling er et vanlig fenomen, og det er sannsynlig at mange av stjernene utvikler planetsystem. Barnards stjerne, en svak rød dvergstjerne i Slangebæreren har den største kjente egenbevegelse (10.3 buesekunder pr.år), er en av våre nærmeste stjerner. Frank Drake, som startet søk etter intelligent liv i 1960 med radioteleskop, satte opp Drakes ligning. Denne er et utrykk for antall sivilisasjoner i Melkeveien som vi kan kommunisere med (N) :

N = R · f_p · n_e · f_l · f_i · f_c · L

hvor

    R = Antall stjerner som i gjennomsnitt fødes i melkeveien i løpet av et år.
    f_p = Fraksjonen av disse stjernene som har planetsystemer.
    n_e = Gjennomsnittlig antall jord-lignende planeter (planeter som er rimelig
            gunstige for liv) planeter i et typisk planetsystem.
    f_l = Fraksjonen av disse planetene hvor liv faktisk utvikler seg.
    f_i = Fraksjonen av disse planetene hvor minst en "intelligent" livsform utvikler seg.
    f_c = Fraksjonen av disse livsformene som utvikler interstallar radiokommunikasjon.
    L = Gjennomsnittlig eksistenstid for en "kommuniserende" livsform.

Man er enig om formen på ligningen, men ikke om størrelsen på faktorene som inngår. Det er ikke utenkelig at det fødes en ny kommuniserende sivilisasjon gjennomsnittlig hvert 1000 år, selv om pessimistene har mye lavere tall. Man kan tenke seg helt andre livsformer enn de vi kjenner fra jorda, for eksempel vesner som forflytter seg ved å rulle i stedet for bruke lemmer. Dette er kanskje det mest sannsynlige resultatet dersom liv utviklet seg på en planet med mye større tyngdekraft enn her på jorda. Oppreiste vesner som oss ville da være ugunstig.

Betingelsene for planeter med liv.

Man regner med at liv kun kan forekomme innenfor et relativt begrenset temperaturområde. Dette setter krav til største og minste avstand fra moderstjernen for at liv skal utvikle seg. I tillegg må planeten ikke rotere for langsomt fordi det vil gi for store temperaturforskjeller mellom natt- og dag-siden. Planetbanen må heller ikke være for eksentrisk fordi temperaturen da blir altfor høy ved minimum avstand til moderstjernen i forhold til når planeten er lengst unna. Planeten må ikke være for liten fordi den da ikke vil kunne holde på en atmosfære. Den må heller ikke være for stor fordi atmosfæren da vil ha en ugunstig sammensetning, og det vil kreve uforholdsmessig mye energi å bevege seg i et så sterkt tyngdefelt. Moderstjernens masse må heller ikke være for stor fordi tunge stjerner utvikler seg og dør så raskt at liv trolig ikke rekker å utvikle seg før stjernen dør.

Melkeveien inneholder trolig noe slikt som 600 millioner beboelige planeter. Det er derfor fullt mulig at det kan finnes liv der ute. Avstandene til de aller fleste av disse beboelige planetene er imidlertid svært stor. Den nærmeste er sannsynligvis 27 lysår fra oss. Man har funnet molekyler som er byggestener for våre livsformer i rommet mellom stjernene med radioteleskop.

Reiser i universet.

Reiser i universet sees på som et formidabelt problem pga enorme avstander. Avstanden er for så vidt ikke problemet i seg selv fordi tiden ville gå svært langsomt for en romfarer som beveget seg med en hastighet nær lysets hastighet. Han/hun kunne derfor tilbakelegge svært lange avstander uten å dø av alderdom. Problemet er snarere hvordan man skal få tak i den enorme energien (drivstoffet) som skal til for å komme opp i tilstrekkelige høye hastigheter. Man kan åpenbart ikke ta med seg drivstoffet fra starten av selv om man kunne omdanne masse direkte til energi etter Einsteins formel E=mc², hvor m = massen og c = lyshastigheten = 300 000 km/s, fordi romskipet da ville bli altfor tungt. En mulighet er å samle inn det uhyre tynne interstellar støvet mellom stjernene etter hvert som romskipet farer gjennom verdensrommet. Man kan for eksempel tenke seg et romskip som fanger inn støv omtrent som en hval soper med seg plankton med åpen kjeft. Massen som samles inn kunne så teoretisk omdannes til energi som aksellererer romskipet.

En tanke er å bygge romstasjoner for stopp eller tilførsel av drivstoff underveis ved reiser ut i universet. Dette ville tilsvare en gradvis kolonisering av verdensrommet, men vil ta lang tid.

Østgård nevnte muligheten for levende organismer under overflaten på Mars og på Jupiters måne Europa. Det ble for eksempel mye ståhei rundt en meteoritt fra Mars som man fant i Antarktis i 1984. Denne var slengt ut fra Mars når en kjempestor meteoritt traff overflaten der for lenge siden. Man diskuterer ennå om enkelte svært spesielle strukturer i denne meteoritten faktisk er mikrofossiler som beviser at det har vært liv på Mars.

Kommunikasjon i universet.

Østgård kom inn på mulighetene for kommunikasjon i universet. Aktiv kommunikasjon (anrop + svar) er omtrent håpløst fordi avstandene er så store at det tar mange år før signalene når fram til selv de nærmeste stjernene. Derimot sender vi stadig ut kodede meldinger med radioteleskoper, og vi lytter aktivt etter periodiske signaler som kan være sendt ut av andre sivilisasjoner i håp om å opprette kontakt. Det er forøvrig ikke opplagt at vi svarer dersom vi oppdager et signal som vi tror kommer fra en annen sivilisasjon. De kan jo være oss teknologisk overlegne, og ha planer om å utnytte eller utrydde oss. Tør vi ta sjansen på det ?

Østgård viste eksempler på kodede meldinger som sendes ut i universet på utvalgte frekvenser og i utvalgte retninger. Det er også plassert plakater med en del informasjon om mennesket og solsystemet i romsonder som er i ferd med å forlate vårt solsystem. Østgård og de fleste i salen syntes å være enige om at mottakerene virkelig måtte være hyperintelligente og i tillegg ha en god porsjon flaks for å ha håp om å tyde budskapet i våre signaler.

Det ble en lengre diskusjon etter Østgårds foredrag. Det var tydelig at dette temaet engasjerte forsamlingen.

_________________
Tove Selliseth, referent.

Sist oppdatert : 23. august 1999.