Generelt om meteorer, meteoroider og meteoritter.

Tilbake til hovedsiden for meteorer her.

Av Birger Andresen

Innhold :

Se også om observasjon av meteorer her og om meteoritter her.

Hva er en meteor, meteoroide og meteoritt ?
En meteor
(stjerneskudd) er det fenomenet som opptrer når en partikkel kommer inn i Jordens atmosfære fra verdensrommet. Vi ser den som et lysende punkt som farer hurtig over himmelen i alt fra noen tiendels sekunder til noen sekunder. De kan være alt fra nesten usynlige til like klare som fullmånen. De fleste er svake. Partikkelen som kommer inn i atmosfæren kalles en meteoroide inntil det tidspunktet den treffer Jordens atmosfære. De aller fleste slike partikler går i bane i Solystemet, men noen av dem passerer bare gjennom Solystemet på sin vandring gjennom det interstellare rom (rommet mellom stjernene). De aller fleste meteoroidene er så små at de ikke lager noe lysfenomen som vi kan se. Og selv de fleste av de som lyser sterkt nok til at de kan se dem, er så små at de tilintetgjøres fullstendig på sin ferd gjennom atmosfæren. Bare en forsvinnende andel er store nok og solide nok til at deler av dem når med til Jordens overflate. Disse kalles meteoritter. Det er anslått at Jorden i gjennomsnitt øker sin vekt med ca. 30 tonn hvert døgn fordi meteoroider treffer atmosfæren vår.

Solsystemet har en unnslippningshastighet på ca. 42 km/sek. Det betyr at partikler som beveger seg raskere enn denne hastigheten vil forsvinne ut av Solsystemet. Jordens banehastighet i dens vandring rundt Solen er ca. 30 km/sek. Meteoroider som tilhørerer Solystemet kan derfor treffe Jordens atmosfære med en relativ hastighet på inntil 72 km/sekund ("frontkollisjon" mellom Jorden og en partikkel med hastighet nær unnslippingshastigheten). Dette tilsvarer stekningen Oslo - Trondheim på under 7 sekunder. Mange meteorer treffer Jorden med vesentlig lavere hastighet enn denne øvre grensen, mens meteoroider fra det interstellare rom kan treffe Jordens atmosfære med enda høyere relativ hastighet enn 72 km/sek.

Meteoren lager et lysende spor etter seg mot himmelbakgrunnen når den kolliderer med atmosfæren. Årsaken er at dens enorme bevegelsesenergi overføres ved friksjon til luftmolekylene. Elektroner slås løs fra sine atomer og danner ladde partikler (ioner), eller elektronene løftes opp i høyere energinivåer enn normalt (eksitasjon). Den ioniserte og eksiterte gassen fanger raskt inn igjen elektroner eller normaliseres. Noe av energien sendes da ut igjen som lys vi kan se. Resultatet er at meteoren omgir seg med en sylinder av lysende gass på sin vei gjennom atmosfæren. Den lyser typisk opp ca. 100 km over bakken. Som regel ser man den gassen lyse bare brøkdelen av en sekund, men noen ganger ser man lysfenomenet inntil flere sekunder etter at partikkelen selv har passert. Fra spesielt store meteorer er det ikke uvanlig at svært fint støv eller røyk blir liggende i sporet etter meteoren. Slike røykspor kan være synlige flere titalls minutter. De blir gradvis bredere, og deformeres av luftstrømmer i atmosfæren. Ofte ser man at et slikt røykspor 'knekker' til en V form fordi meteoren har passert gjennom to sjikt i atmosfæren med et skarpt skille i vindhastighet.

Meteorer har mindre masse enn vi gjerne tror. En meteor som vi såvidt kan se uten kikkert en helt stjerneklar kveld (ca. mag. +6) er typisk 1/100 gram stor. En partikkel på ca. 10 gram gir typisk et stjerneskudd omtrent så klart som den sterkeste stjernen på himmelen (Sirius med -1.4 mag). Partikler med opprinnelig masse større enn ca. 100 gram har typisk en lysstyrke på ca. -5 mag., og har en sjanse for å nå helt ned til jordoverflaten slik at vi kan finne dem som meteoritter.

Den største kjente meteoritten på jorda (et stykke) er Hoba-West meteoritten i Vest-Afrika. Den veier ca. 60 tonn. Atskillig større meteoritter har kræsjet med jorda og laget enorme kratere. Arizona-krateret er mest kjent. Det er 1360 meter i diameter og ca. 175 meter dypt i følge Ringnes, "Klassisk og Moderne Astronomi", Aschehoug, 1978. Dette tror man ble laget av en stein på ca. 150 meter i diameter og masse ca. 10 millioner tonn. Alderen er trolig ca. 40 000 år. Man er forholdsvis sikre på at en kjempestein (noen km i diameter) fra verdensrommet som krasjet utenfor kysten av Mexico utryddet dinosaurene. Så mye støv ble da slynget opp i atmosfæren at det blokkerte ute det livgivende sollyset i et til to år. I mellomtiden frøs eller sultet mange dyrearter ihjel. Det har vært i størrelsesorden fem slike masseutryddelser av dyr og planet i jordas historie.

 

Tilfeldige meteorer og meteorsvermer
Det finnes to typer meteorer; tilfeldige meteorer (sporadiske meteorer) og svermmeteorer. Den første typen er tilfeldige vandrere i Solsystemet, mens en meteorsverm består av en mengde partikler som går i en tilnærmet lik bane i Solsystemet. Vi kan typisk se rundt 5 tilfeldige meteorer pr. time under optimale observasjonsforhold. Det er flest tilfeldige meteorer ca. kl. 06 om morgenen fordi observajonsstedet da vender i samme retning som Jordas bevegelse rundt Sola. Effekten er helt lik den som gjør at vi blir våtere i ansiktet enn i nakken desom vi sykler i regn når det er vindstille.

Svermmeteorene er enten sendt ut fra en komet eller er materialer fra en asteroide. Alle partiklene får da omtrent samme bevegelse i solsystemet som kometen eller asteroiden de kom fra. Individuelle forskjeller kommer av ulik hastighet idet de forlot kometen eller asteroiden, og at kreftene i solsystemet (f.eks. solvinden) virker ulikt på store og små partikler. For oss på jorda ser det da ut som at alle meteorbanene vi ser på himmelen kan forlenges bakover til det samme området på himmelen. Dette området kalles radianten (utstrålingspunktet) for svermen. Radianten flytter seg litt for hver dag fordi Jorden flytter seg. En meteorsverm får gjerne navn etter det stjernebildet radianten ligger i på det tidspunktet svermens aktivitet er på sitt sterkeste (f.eks. Perseidene som stråler ut fra et punkt i stjernebildet Perseus).

Vi har omtrent et dusin store og en mengde små meteorsvermer hvert år. Hver av disse er aktive på samme tid hvert år fordi jorda krysser komet- eller asteroidebanen på samme tid hvert år. På denne tiden kan vi derfor se meteorer fra svermen. Aktivitetsperioden kan være fra noen timer til ca. en måned alt etter hvor spredd partiklene ligger i banen og hvordan jorda krysser svermens bane. Partiklene i gamle svermer er typisk mer spredd enn i unge svermer. Måten jorda krysser svermens bane endrer seg langsomt etter hvert som kreftene i solsystemet påvirker partikelene i svermen (f.eks. solvinden, gravitasjonen fra planetene). Aktiviteten fra svermen blir sterkest når Jorden passerer de områdene som har størst partikkeltetthet.

Noen meteorsvermer er svært stabile fra år til år. Dette er gjerne gamle svermer hvor partiklene har fått tid til å fordele seg relativt jevnt utover hele kometbanen (asteroidebanen). Svermer fra aktive kometer med lang omløpstid varierer derimot fra nesten ingenting de fleste årene til regelrette meteorstormer en gang i blant når kometen er nær jorda. Det beste eksemplet er Leonidene som ved flere anledninger har gitt tusenvis av meteorer pr. time. Ratene var f.eks trolig mellom 50 000 og 150 000 pr. time i 1966. Opphavskometen 55P/Temple-Tuttle har en omløpstid på 33.25 år. I mars 1998 passerte den ca. 1.5 millioner km innenfor det punktet jorda krysset kometbanen kvelden 17. november 1998. Det var høy aktivitet (100-300 pr time) med mange fantastisk sterke meteorer på morgenen 17. november 1998, mens den stormtoppen man håpet på samme kveld aldri kom. Aktiviteten var oppe i hele tre til fem tusen i en kort periode under maksimum i 1999, mens det var atskillig dårligere i 2000. Man har gode forhåpninger både for 2001 og 2002 fordi Jorden begge disse årene trolig passerer nær sentrum av partikkelskyene som ble sendt ut fra kometen da den var nær Solen i 1866 og 1767. Usikkerheten dreier seg i første rekke om hvor stor partikkeltettheten er i kometbanen hele 3 1/2 og 4 1/2 år bak selve kometen.

 

Tilbake til hovedsiden om meteorer.

______________________________

Sist oppdatert : 18. august 2001