|
|
Referat fra møte i TAF 26. august 2004 Møtet ble holdt i Autronicahallen. Det var 24 personer til stede. Terje Bjerkgård åpnet møtet med å ønske velkommen til høstsesongen. Nye medlemmer Begivenheter og opplevelser siden siste møte Supernova SN 2004dj i galaksen NGC 2403 er den andre store nyheten siden forrige møte. Denne har holdt seg rundt lysstyrke 12.0 mag. siden oppdagelsen ca. 1. august. Den er derfor innen rekkevidde av moderat store teleskop. Den forventes å være synlig med 11 tommeren oppe på observatoriet i Bratsberg i hele høst. Det skulle derfor være gode muligheter for at mange TAF’ere får se dette meget eksotiske objektet. Det er nemlig ikke så ofte vi har mulighet til å se lyset fra en enkelt stjerne i en annen galakse med hobbyteleskop. En supernova er en stjerne som eksploderer med ufattelig kraft. Den kan lyse like sterkt som en milliard normale stjerner i en periode etter eksplosjonen. Tom Reidar Henriksen hadde med seg TAF sitt 5 ½ tommer Orion speilteleskop samt Autronica Astronomiske Forenings 16x70 Fujinon prismekikkert på ferie til Kreta i sommer. Begge ble brukt på fotostativ. Rapport kommer senere i vårt medlemsblad. Nyheter Diverse Hovedforedrag : Workshop om utstyr til bruk ved stjernetitting. Tema 1 : GoTo – Er det verdt pengene ? (Gunnar Alstad). Ved første gangs bruk tastes inn koordinatene til det stedet du observerer fra og hvilket teleskop du bruker. Dette er nødvendig for at dataprogrammet skal vite hvordan stjernene beveger seg over himmelen og hvor mye det skal kjøre motoren på akkurat ditt teleskop. Disse innstillingene husker dataprogrammet slik at du slipper å taste de inn ved senere observasjoner med mindre du observerer fra et annet sted eller kobler dataprogrammet til en annen kikkert. I starten av hver nye observasjonskveld må du gjennom en enkel startprosedyre. Først stiller du teleskopet slik at det peker sånn omtrent horisontalt og mot nord. En god del avvik er helt greit. Du taster så inn dato og klokkeslett, og ber dataprogrammet om å sette i gang startprosedyren. Teleskopet velger da ut en sterk stjerne i en passende posisjon og forsøker å peke teleskopet mot den. Med mindre du har usedvanlig flaks, så stopper teleskopet litt unna stjernen. Du flytter så stjernen til sentrum av synsfeltet via søkekikkerten og finjustering til slutt. Deretter sender du beskjed til dataprogrammet om at stjernen er i sentrum av feltet. Teleskopet peker så mot en annen sterk stjerne et passende stykke unna den første. Igjen bringer du stjernen inn til sentrum av synsfeltet og bekrefter dette til dataprogrammet. Nå vet dataprogrammet nøyaktig hvordan kikkerten står i terrenget i forhold til vater og nord-sør retning. Startprosedyren er ferdig og du kan velge stjerner og objekter fra dataprogrammets rike database og trykke GoTo for å få dataprogrammet til å peke kikkerten inn mot det. Som regel er objektet godt innenfor synsfeltet når teleskopet slutter å bevege seg. Teleskopet kompenserer selvfølgelig for jordas rotasjon slik at objektet holder seg i synsfeltet mens du observerer. Det finnes en presisjons-GoTo funksjon som kan være grei å bruke for svake objekter. I denne modusen finnes objektet i to trinn. Først peker dataprogrammet teleskopet mot en rimelig sterk stjerne nær objektet som skal finnes. Observatøren bringer denne stjernen til sentrum av feltet og bekrefter dette akkurat som under startprosedyren. Dataprogrammet har nå en nøyaktig referanseposisjon like ved det objektet som skal finnes, og da treffer det nesten i sentrum av feltet når den siste biten er unnagjort. Gunnar syntes at GoTo programmet var svært nyttig, spesielt for nybegynnere som ikke er så kjent på himmelen. For det første finner man fort en rekke objekter som man kanskje hadde brukt langt tid på å finne manuelt. Dette kan være forskjellen på å miste motet ved å rote seg bort i ukjent terreng og å bli en ivrig observatør. For det andre vet man nøyaktig hva man ser på. Det kan også være svært morsomt å leke seg med GoTo-teleskopet og "finne objekter" hjemme på stua når været er dårlig. Det er mulig å laste ned fra Internet posisjonene for flere objekter enn de som i utgangspunktet er lagt inn i GoTo-prgrammets database. Tema 2 : Okularer – den forsømte halvdelen (Tom Reidar Henriksen) Hvilket utvalg av okularer bør man ha? Tom Reidar gikk nærmere inn på bruksområdene av et teleskop som grunnlag for å avgjøre hvilke feltstørrelser man ønsker seg, og derav hvilke okularbrennvidder det er behov for. To veldig viktige områder er deep sky og leting på himmelen som krever lav forstørrelse med synsfelt på opptil flere grader. Deep sky objekter er ofte ganske utstrakte og har lav overflatelysstyrke som krever lyset samlet på et lite område for å bli synlig. For kulehoper og planetariske tåker er det ideelt med et synsfelt på 20-40 bueminutter for å se detaljene bedre. For planeter har man to interessante feltstørrelser: ett for planeten og dens måner (f.eks. Jupiter og de Galileiske månene) som samsvarer med feltstørrelsen for kulehoper, og ett for detaljer på selve planeten, noe som krever høyeste praktiske forstørrelse. Andre bruksområder er Sola og Månen hvor man vil se 1) hele kula i feltet (felt på 40-50 bueminutter), 2) søke langs terminator på Månen eller se større solflekkgrupper samlet (felt på 15-25 bueminutter) og 3) se mest mulig detaljer (høyeste praktiske forstørrelse). Et hjelpemiddel for å definere praktiske okularbrennvidder på ulike teleskop er å anvende begrepet utgangspupill. Det er diameteren på det bildet et optisk system avbilder på netthinna. Øyets lysåpning er 7 mm og vil derfor ikke nyttiggjøre seg en utgangspupill større enn 7 mm. På den andre siden av skalaen finner vi 0,5 mm utgangspupill som er den minste avbildningen som øyet i praksis klarer uten at det går ut over oppløsningen. Utgangspupill er lysåpning dividert med forstørrelse. Siden forstørrelse er teleskopets brennvidde dividert med okularets brennvidde, og åpningsforholdet er teleskopets brennvidde dividert med lysåpningen, kan vi finne okularets brennvidde lik ønsket utgangspupill multiplisert med åpningsforholdet. Et godt valg for lav forstørrelse er en ønsket utgangspupill på 4-5 mm. I et f/10 teleskop vil en utg.pupill på 4 mm tilsvare et okular på 4 mm * f/10 = 40 mm, mens for et f/5 blir det 20 mm. For f/6 teleskop eller raskere med 1,25" okulardimensjon eller f/8 teleskop med 2" dimensjon er det mulig å skaffe okularer som gir 7 mm utg. pupill, noe man også bør ha med i okular-arsenalet. For mellomforstørrelse kan man satse på 1,5 mm utg. pupill for kulehoper og planetariske tåker, mens man for å få hele Månen/Sola i feltet bør ha 60x-75x forstørrelse. For høyeste praktiske forstørrelse bør man satse på 0,5 mm utgangspupill, og dette okularet bør også være av skikkelig kvalitet. Ved forhold som er mindre gode kan man også satse på et okular som gir 1 mm utg. pupill som også er egnet for å søke langs terminator på Månen. Så når man har avgjort hvilke brennvidder man bør ha, kan man også tenke på hvilken kvalitet man bør satse på. Da er det tre huskeregler for kvalitet:
Okularer kommer i forskjellige typer og merker, og en viktig parameter er feltstørrelse (FoV – Field of View). Vanlige okulartyper har feltstørrelser på opp til 50°, mens dyrere wide-field typer har 60°-70° felt. Ultra wide-field okularer har over 80° felt og er rådyre. Øyet kan nyttiggjøre seg 50° felt uten å måtte flytte blikket. Et okular bør også vurderes etter sin øyeavstand, dvs. hvor lang fra linsa man må posisjonere netthinna for å kunne fokusere og utnytte hele feltstørrelsen. Korte øyeavstander oppleves som ubehagelig, og er ubrukelig for de som må bruke briller. Av okulardesign så finner vi Kellner langt nede på rangstigen (dog over Huygens og Ramsden som ikke bør kjøpes). Kellnere har tre linseelementer, er billige og kan fungere veldig bra for teleskop med høye åpningsforhold. Pløssl er et trinn opp i kvalitet, har fire linseelementer og gir randskarphet, 50° FoV og bra øyeavstand for en relativt billig penge. Orthoscopic er en type okularer som ble solgt for flere tiår siden, men nå kommer tilbake på markedet. De har også fire linseelementer med en annen design enn Pløssl og er sylskarpe men har bare 43° FoV. På øverste hylle finnes kvalitetsokularer med 6-8 linseelementer fra bl.a. TeleVue med merkene Radian (60° FoV, alle med hele 20 mm øyeavstand), Panoptic (68° FoV) og Nagler (82° FoV). Tom Reidar anbefaler å investere skikkelig i ett kvalitetsokular for høy forstørrelse. Han har selv kjøpt et 4 mm TeleVue Radian okular til ca. 2300 kroner, og dette viser seg langt bedre i praksis enn f.eks. en kombinasjon av et 10 mm Pløssl og en 2x Barlow linse som burdte hatt et fortrinn pga. litt lavere forstørrelse. Han refererte også til opplevelser i krystallklar luft i høyfjellet der han brukte hele 600x forstørrelse på Saturn i et 150 mm linseteleskop og fremdeles hadde rimelig skarpt bilde. "Skylda" for at de unike forholdene kunne utnyttes så ekstremt, la han på Radian-okularet sitt som ble brukt sammen med en 2x Barlow-linse. Tom Reidar eksemplifiserte til slutt med sine egne valg av okularer for sitt f/8 linseteleskop:
(Planer om et 55 mm okular for 2" okulardimensjon for å oppnå 7 mm utg. pupill)
Tema 3 : Barlowlinser og "focal reducer" (Stein O. Wasbø) Barlow-linsas fordeler er økt forstørrelse, bedre ’eye-relief’, dvs. kan bruke f.eks. 10mm okular med Barlow istedet for 5mm okular, og få et mer behagelig synsfelt. I stedet for å ha mange okularer kan man ha noen få, pluss Barlow-linse, og dekke like mange forstørrelser. Barlow-linsa vil rette opp noe fargefeil, men vil også kunne introdusere fargefeil (f.eks. hvis objektiv-linsa har lite fargefeil og man bruker en barlow-linse med stor fargebrytning). Ulempene med Barlow-linsa er at lyset må gå gjennom mer glass, og dermed svekkes noe, og man får sfærisk feil i bildet, dvs. synsfeltet blir krummere ute ved kantene. Med barlow-linse kan forstørrelsen økes nærmest ubegrenset ved å forlenge avstanden mellom selve linsa og okularet. Man må imidlertid justere fokuspunktet noe etterhvert, og dette kan sette begrensninger på hvor langt man kan forlenge avstanden og dermed øke forstørrelsen. Eksempelvis har endel mindre refraktorer begrenset fokuseringslengde, slik at maksimal forstørrelse med Barlow blir i størrelsesorden 2-3x. Hvis man har en 2x Barlow kan man plassere denne foran f.eks. speildiagonal for å øke avstanden til okularet, og dermed oppnå høyere forstørrelse (3-3.5x). Det er mulig å få kjøpt Barlow helt opp i 5x (Eks.vis TeleVue Powermate). Etterhvert som forstørrelsen øker vil etterhvert kvaliteten på teleskopets optikk og lysåpning være det som begrenser hva man faktisk kan se. En focal reducer er en positiv (konveks) linse som man kan benytte for å redusere forstørrelsen og utvide det feltet man ser. Dette benyttes normalt ikke ved visuell observasjon, der man vanligvis ønsker høy forstørrelse. Ved bruk av web-kamera/CCD-brikke har imidlertid focal reducer en funksjon, siden bilde-utsnittet man får ved bruk av web-kamera normalt er ganske lite. Ved å bruke focal reducer kan man dermed få f.eks. hele månen eller sola i bildet, der man normalt bare ville sett halve månen eller sola. Hvis man f.eks. har en gammel kikkert man likevel ikke bruker, med 30mm objektivlinse, kan man plukke ut denne, og legge en tynn tape-bit rundt. Vips, så har man en focal reducer (ca. 0.5x) som passer inn foran på standard 1.25" okular eller CCD-adapter. Ved fotografering med web-kamera/CCD-brikke oppnår man en oppløsning ned mot Dawes’ grense (116/lysåpning = oppløsning i buesekunder). Man kan imidlertid med godt resultat bruke Barlow-linse for å komme godt under denne grensen, og dermed oppnå høyere oppløsning enn "teoretisk" mulig iflg. Dawes. Praktisk erfaring viser at Dawes grense ikke er absolutt. Ved bruk av stacking-teknikker vil oppløsningen man oppnår bli enda bedre. Tema 4 : Bygging av teleskop (Brynjar Berg og Birger Andresen) Fordelen med egne konstruksjon er at man lett kan forbedre detaljer som fabrikkene selv ofte slurver med. Blant annet er såkalt "Baffeling" ofte for dårlig. Dette består i å montere en rekke ringer med svart, matt overflate og passende åpning inne i teleskoprøret for å hindre sjenerende reflekser i okularet fra reflektert lys på innsiden av røret. Med en god del kunnskap om optikk og mekanikk, er det fullt mulig å lage rimelig gode kikkerter og teleskop på egen hånd til en pris som er mye lavere enn det man må betale i butikker. Brynjar har også utstyr til å dreie en del ting i metall. Dette har vært nyttig under konstruksjon av monteringer, som nesten alltid er en svært forsømt ting når man kjøper et teleskop. Monteringene er nesten uten unntak altfor spinkle. Årsaken er at folk som skal kjøpe teleskop stort sett er opptatt av optikken og av hvor mange ganger et teleskop kan forstørre. Derfor spares det på monteringen. Dette er svært uheldig fordi en ustødig og vibrasjonsplaget montering effektivt vil ødelegge svært mye av observasjonsgleden. Men egenproduksjon av monteringer er dessverre generelt svært tidkrevende arbeid. Brynjars helsetilstand har gjort det vanskelig å fullføre den mest avanserte monteringen han har påbegynt. Derfor bestemte han seg nylig for å kjøpe en meget stødig ferdig laget montering for å få glede av sine teleskop. Birger fortalte om hvordan man kan slipe sine egne speil. Han slipte i sin ungdom et 6 tommer speil. Prosessen var ikke spesielt komplisert, men den tok veldig lang tid. Dette er derfor ikke noe for utålmodige personer. Tidligere var det et økonomisk motiv for å slipe egne speil, men det gjelder ikke lenger med de lave prisene som er nå. Derfor er vel speilsliping nå en kuriositet. Prosessen startes ved at man kjøper et speilslipesett som inneholder diverse slipepulver og poleringspulver, temperert bek, et speilemne i PYREX glass med ønsket diameter og en tilsvarende stor glassplate som skal brukes som slipeskive. Slipeskiva festes til et arbeidsbord med passende høyde (f.eks. ei tømme) og grovt slipepulver legges oppå den. Det som skal bli speilet skyves så frem og tilbake over slipeskiva med spesielle bevegelser. Sentrum av speilemnet skal skyves frem og tilbake over kanten av slipeskiva. Da blir det mest tyngde/kraft på sentrum av speilemnet og kanten av slipeskiva slik at disse slipes mest effektivt med. Siden alle avvik fra kuleform blir slipt bort, ender vi uten problemer opp med at både slipeskiva og speilemnet helt automatisk får perfekt kuleform. Speilemnet graves ned i midten, mens slipeskiva blir tykkest på midten. Vi grovsliper slik til vi har ønsket brennvidde på speilet. Dette er en operasjon som går relativt raskt. Så kommer tålmodighetsarbeidet. Et kikkertspeil skal nemlig ikke være sfærisk. Da brytes ikke alt lyset til samme punkt. Speilet skal i stedet ha en svakt parabolsk form. Vi skal altså grave ut litt mer glass i midten av speilet. Dette gjøres ved først å legge et lag med bek på slipeskiva. Beken smeltes, og formes med speilemnet rett før den har stivnet helt. Så lages et spesielt mønster i beken. Når forsetter vi med spesielle poleringspulver og helt spesielle poleringsbevegelser av speilet mot beken. Med jevne mellomrom rengjøres speilet og måles i et såkalt Focault-apparat som man lager selv. Det består av et 4.5V batteri koblet til en lommelyktpære. Pæra monteres i en eske med et lite hull i. Lyset sendes inn på speilet. Ved siden av pæra, fanges det reflekterte lyset opp på en vertikal knivegg (f.eks. litt av eggen til et barberblad som står på tvers av lysretningen) eller et finmasket gitter av vertikale streker. Avbildningen av speilet viser da speilets form. Siden avbildningen gjøres i speilets fokus, så forstørres alle feil ekstremt mye. Man ser lett om parabolen er for grunn, om det er blitt polert for mye ut mot kanten av speilet (nedbøyd kant) osv. Så polerer man litt til, og passer på å bruke akkurat de poleringsbevegelsene som retter opp de akuelle feilene. Så vasker man speilet igjen, setter det inn i måleapparaturen, oppdater at det ble litt bedre et sted og kanskje litt dårligere et annet sted. Så ei nye økt med polering. Og sånn går dagene inntil man til slutt har et godt nok speil. Å lage en seks tommer går greit, mens en åtte tommer er en utfordring. Større speil enn det er svært krevende å lage selv for de som har en god del erfaring med speilsliping. Til slutt må speilet få et aluminiumsbelegg. Seks tommers speilet som Birger laget fikk i stedet et sølvbelegg fordi dette kunne gjøres på laboratoriet på skolen. Sølvbelegg holder ikke så lenge som aluminium, men det var greit nok for oss. Vi lagde jo faktisk speilet mest for moro skyld. Det ble fortalt en historie om et uhell under forsølvingsprosessen som møtedeltakerene moret seg kostelig med. Det samme gjorde Birger … nå, men ikke de dagene han gikk med ansiktet fullt av brunrødt sølvnitrat som følge av dumdristig bruk av strikk for å holde formen til saltsyre og sølvnitratløsningen på plass rundt speilet. Detaljene gjengis ikke her…. noen eksklusive gleder skal jo møtedeltakerene ha !! Det ble vist bilder av det enkle hjemmelagde måleapparatet og speiltester fra slipingen av 6 tommeren, samt av arbeidet med å legge på sølv. Birger hadde også med dette 6 tommers speilet. I tillegg hadde han med slipesett for 8 tommers speil + et fabrikkslipt 10" f/8 speil som kanskje ender opp på ei hytte som en del av et selvbygd Newton teleskop en gang i fremtiden. Avslutning ___________________ Referenter : Birger Andresen, Tom Reidar Henriksen og Stein O. Wasbø.
|