Tilstede: 37 stk

av Erlend Langsrud

Mars er nærmere nå enn på 60.000 år, men er ikke spesielt bra sett fra Norge nå siden den står så lavt på himmelen. Opposisjonen (når Jorda passerer rett innenfor Mars) i 2005 kommer til å bli mer optimal for oss. Mars vil da være drøyt 40 grader overt horisonten.

Mars er en av de fire steinplanetene. Den har ca. halve diameteren til Jorda. Ingen vet egentlig når Mars ble oppdaget. Selv de tidligste kjente sivilisasjoner som sumererne og babylonerne kjente til Mars. I Egypt var den kjent som "Har Decher" – den røde, i Hellas som Ares, krigsguden. Grekerne trodde at planetene inkl. Sola og Månen gikk i bane rundt Jorda. Mars, som de andre planetene, beveger seg som kjent noen ganger "baklengs", også kjent som retrograd bevegelse. Grekerne kjente til dette, men feide det bare vekk som noe uvesentlig. Ptolemy fra Aleksandria introduserte episirkler som en bedre tilnærming. Han må likevel ha "tilpasset" noen av sine observasjoner for at det skulle stemme. Dette verdensbildet eksisterte til langt ut på 1600-tallet.

Galileo Galilei var den første til å se i teleskop, og studerte spesielt Mars i 1610. Han var opptatt av å bevise at planetene gikk i bane rundt sola. Som person var han litt arrogant og ivrig etter å latterliggjøre motstanderen i diskusjoner. Dette var ikke lurt mot paven, og han måtte senere i livet tilbakevise dette nye verdensbildet for å unngå dødsdommen. Galilei så faser på Venus, men det var vanskelig å se det samme på Mars. Teleskopet var 51 mm, ofte blendet ned til 16-21 mm og 20x forstørrelse.

Utviklinga innen teleskop og optikk gikk videre, og Huygens utviklet en kikkert med 50 mm objektiv, 3,2 m lengde og 50x forstørrelse. Han oppdaget "hav" på Mars som mørke områder innimellom de lyse. Ved å følge rotasjonen av disse flekkene over tid klarte han å bestemme døgnet på Mars til 24 timer, akkurat som Jorden. De første teleskopene hadde store fargefeil, men de kompenserte med lang brennvidde [red.anm.: en f/30 akromat er like bra som en apokromat]. Cassini korrigerte døgnet til 24 timer og 40 min i 1666. Polkalottene ble faktisk ikke oppdaget før 1704 av nevøen til Cassini. Det er merkelig siden de er noe av det første vi ser med et lite teleskop. Kanskje det ikke alltid har vært polkalotter der? De "forsvant" visst igjen i 1719.

Lite skjedde de neste 80 årene. Deretter kom Herschel som oppfant speilteleskopet. Med sin 47 cm reflektor (med 6,1 meters lengde!) studerte han værfenomener på Mars høsten 1783. Schroeter brukte et lignende teleskop og laget de beste tegningene av planeten i sin tid.

I 1877 studerte Giovanni Virginio Mars med en 22 cm refraktor ved 322x forstørrelse og laget meget nøyaktige kart hvor posisjoner til detaljer ble målt nøyaktig og plassert i rutenett. Han hadde opprinnelig studert dobbeltstjerner og var vant til å måle vinkelavstander ganske nøyaktig.

I samme tidsepoke gav Schiaparelli nye navn til overflatetrekkene på Mars. Disse navnene brukes den dag i dag. Han beskrev imidlertid langstrakte overflatetrekk som canali. Man begynte å tro at kanalene var enorme vanningskanaler bygd av intelligente vesener. Franske Flammarion utgir f.eks. La Planete Mars hvor det spekuleres akkurat i dette. Percival Lowell leser boka og dedikerer resten av livet til Mars-studier. Var det en døende sivilisasjon på Mars? Dette med kanaler tar etterhvert "helt av". F.eks. lager serberen Leo Brenner et kart med 164 kanaler. Han hevder å se 34 av disse med bare en liten 76 mm refraktor!

Imidlertid var det også voksende skepsis omkring kanalene. Edward Barnard observerte i 1894 på Mt Wilson under veldig gode forhold med verdens største refraktor på 91 cm og over 1000x forstørrelse. Han så "kanalene" løse seg opp i mange mindre detaljer.

Alfred R. Wallace påpekte også at kanalene ihvertfall ikke kunne være laget av en intelligent sivilasjon. Vannet ville ikke renne fra polen til ekvator selv om det er "nedover" på kartet, og det ville uansett tørke opp underveis.

Kommentar fra Brynjar Berg i salen: Noen hevder at Wallace faktisk tegnet blodårene på sin egen netthinne. Folk med høyt blodtrykk er spesielt disponert for å se blodkar i netthinna reflektert i okularet når man observerer med meget liten utgangspupill (stor forstørrelse). [Red.anm: referenten kan bekrefte å ha sett sine egne øyevipper og skitt på brillene i sitt 4 mm okular ved 300x forstørrelse og faktisk trodd et øyeblikk at det var detaljer på Månen...helt til de flyttet seg…]

I august 1956 observerte Robert Richards Mars med en 60 tommers reflektor på Mt. Wilson. Det var historisk gode observasjonsforhold, han kunne bruke hele 3200x forstørrelse! Han rapporterte at det var ingen kanaler å se, bare masse detaljer som var så fine at de var umulige å tegne. Aldri før eller siden har han sett mer en maks 10-15% av hva de så den kvelden. (Noen uker tidligere ble det nemlig observert med det samme teleskopet, og da ble det påstått at man så kanaler.)

Mariner 4 nådde endelig Mars i juni 1965. Bildene viste en død verden dekket av krater. Ingen tegn til kunstige kanaler. Dette ble en skuffelse for mange. Noen hadde jo faktisk trodd det var vegetasjon der, og man hadde snakket om muligheten for store skoger – ja nesten et tropisk klima. Fantasiene var basert på at spektroskopi hadde vist organiske molekyler. Det ble videre påvist en meget tynn atmosfære hovedsaklig av karbondioksid.

Noen av detaljene på Mars er ganske enorme.Valles Marineris er 7.000 km lang og 7 km dyp. Olympus Mons er 25 km høy og den største vulkanen, ja endog det største fjellet i solsystemet. (Kommentar fra Birger Andresen i salen: Grunnen til at vulkanene på Mars blir så høye og brede er at lavaen har andre flytegenskaper, og at gravitasjonen er 38% av jordens.) Det har vært vann der siden man kan se uttørkede elveleier, men hvor er det blitt av alt sammen? Polkalottene er en blanding av vannis og tørris, men kalotten er bare et tynt rimlag – det er ikke mye vann der.

Spekulasjonene har hele tiden vært heftige om det finnes liv på Mars. Viking 1 landet i juni 1976. Jordprøver gav tvetydig resultat: ved stimulering med næring og sollys avga prøvene de samme gassene som bakterier på jorden produserer, men de inneholdt ikke noen organiske molekyler. Man kan i dag heller ikke avkrefte at det finnes liv, så man vet rett og slett ikke. Mange av sondene som sendes nå framover er vel egentlig for å finne ut om det er liv der, selv om det ikke innrømmes offentlig. Man leter f.eks. etter vann under overflata.

Man har forøvrig også funnet steiner på jorda som er kommet fra Mars. Sp.m. fra salen: Hvordan vet man at det er fra Mars? Svar: Det har med sammensetninger av mineraler å gjøre.

__________________________

Referent: Tom Reidar Henriksen