Tilstede 26 stk.

Hovedforedrag
Hovedforedraget ble holdt av Tom Reidar Henriksen med tittelen "Observasjon med enkle midler". Han brukte Powerpoint og videokanon til presentasjonen.

Med enkle midler menes bare øyet og en vanlig prismekikkert.

Med bare øyet kan vi observere stjerner, stjernebilder, klare stjernehoper (som Pleiadene/sjustjerna i stjernebildet Tyren og Bikuben i stjernebildet Krepsen), variable stjerner (som Algol i Perseus og Betelgeuse i Orion), planetene, Månen, Sola, kometer, meteorer (f.eks. Leonidene), satellitter (spesielt Iridiumsatellitter er fine), måne- og solformørkelser og samstillinger mellom planeter og månen og planeter.

Forklaring av magnitude eller lysstyrke: Mål på hvor sterkt et objekt lyser visuelt. En stjerne av 1. mag lyser 100 ganger sterkere enn en stjerne av 6. mag. Vi kan normalt se ned til mag. 5.5 med øyet når det er bra forhold og kanskje en magnitude lavere under eksepsjonelt bra forhold (f.eks på fjellet om høsten, ref. anm.). En trenet observatør kan se forskjeller i lysstyrke på bare 0.1 mag, og virkelig gode observatører så lite som 0.04 mag.

Stjernebildene kan en lære seg ved å bruke et enkelt og billig stjerneatlas eller en såkalt planisfære (et rundt stjernekart med dreibar sjablon for å maskere ut de delene av stjernehimmelen som er under horisonten på det aktuelle tidspunktet). Karlsvogna er veldig velegnet som veiviser for å finne andre stjerner og stjernebilder. De forskjellige stjernebildene og stjernene er å finne til bestemte årstider med unntak av de cirkumpolare stjernene som befinner seg så nær polaksen at de aldri går ned under horisonten. På høsten er Pegasusfirkanten et karakteristisk trekk på himmelen, mens om vinteren er det Orion som dominerer. Vårhimmelen har de tre klare stjernene Regulus i Løven, Spica i Jomfruen og Arcturus i Bootes/Bjørnevokteren som danner det såkalte vårtrianglet. Sommeren er kjennetegnet ved sommertrianglet som utgjøres av stjernene Deneb i Svanen, Altair i Ørnen og Vega i Lyren. Det er et vell av stjernehoper og tåker som er synlig med prismekikkerter, spesielt langs Melkeveien. Noen av disse kan også sees uten kikkert, slik som Pleiadene, Bikuben, Oriontåken, dobbelthopen i Perseus og Andromedagalaksen.

Månen er et helt studium i seg selv. Mange detaljer er synlige i prismekikkert. For å ha fullt utbytte av å se på månen anbefales det sterkt å skaffe seg et måneatlas. Det finnes faktisk et bra måneatlas tilgjengelig og gratis for nedlasting på internett. Adressen til dette er: http://astrosurf.com/avl/ Andre bra måneatlas finnes på http://www.inconstantmoon.com/inconstant.htm og http://www.lunarrepublic.com/atlas/index.shtml Når det gjelder å observere detaljer på Månen er det spesielt de som ligger langs terminator en skal se på. Terminator er grensen mellom natt og dag på Månen og det betyr at Sola står lavt her slik at relieffet kommer veldig tydelig fram.

Planetene er spesielt fine i grålysningen når stjernene blekner. Det er fem planeter som stort sett er synlige uten hjelpemidler, nemlig Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. Uranus kan også sees når forholdene er veldig bra, men den står så lavt på himmelen for tiden at prismekikkert er nødvendig. Almanakken som utgis hvert år ved juletider er veldig nyttig for å se når de forskjellige planetene er synlige.

Planetene beveger seg langs ekliptikken som er det baneplanet som defineres av jordbanen og som Sola tilsynelatende følger mot stjernene. Her finner vi de tolv stjernebildene i Dyrekretsen som astrologene mener betyr noe spesielt samt Slangebæreren.

Merkur og Venus befinner seg innenfor oss og viser faser på samme måte som Månen. Merkur er lettest å se nær vår- og høstjevndøgn når ekliptikken har en bratt vinkel i forhold til horisonten. Venus kan maksimalt ha en vinkelavstand på 47^O i forhold til Sola, slik at den er mye lettere å observere. Den er i tillegg den desidert mest lyssterke av planetene og kan i enkelte perioder sees i fullt dagslys uten kikkert. Mars er i opposisjon (i motstilling til Sola sett fra Jorda) hvert 2.2 år og er da spesielt lyssterk. Jupiters fire Galileiske måner kan sees i vanlig prismekikkert og en kan også se at planeten er en skive og ikke stjerne. I prismekikkert kan en ane at Saturn har ringer og en kan se planetens største måne Titan.

Det er flere faktorer som spiller inn når det gjelder observasjonsforhold. Lufta stjeler lys – ekstinksjon, lufta avbøyer lys – refraksjon og vi har atmosfæriske forstyrrelser – turbulens. Når det gjelder lysforhold er noe av det mest forstyrrende månelys, nordlys og ikke minst lysforurensing.

Lyset fra stjernene blir svekket av lufta. Siden luftlaget er tykkere nær horisonten er svekkelsen størst der. Følgende tabell gir en oversikt:

Med prismekikkerter (turkikkerter), som mange også uten interesse for astronomi har, kan en se objekter ned til 9. – 10. mag. Generelt bør en ha minst 50 mm objektivdiameter og 7x50 er en rimelig og hendig kikkert. Dersom forstørrelsen er over 10 x bør prismekikkerten absolutt monteres på et stativ. Mange deep-sky objekter, spesielt åpne stjernehoper, er fine i prismekikkert. Men mange galakser og gasståker kan også sees.

Det var mange spørsmål og dels livlig diskusjon under foredraget. Det var også en god del spørsmål etterpå.

Diverse
Etter foredraget ble det servert kake bakt av Herman Ranes og nytt nummer av Corona ble delt ut.

Birger opplyste ellers om faste observasjonskvelder på nyåret og om meteorsvermen Geminidene som har maksimum på formiddagen 14. Desember.

____________________________________

Referenter, Terje Bjerkgård og Kari Stensrud