Referat fra møte i TAF og AAF 11. desember 2001

Tilstede ca. 25 stk.

Hovedattraksjonen var visning av en video med etterfølgende diskusjon. Vi hadde med alle TAFs videoer. Valget gjorde at vi så en video om Kosmologi; 'Einstein's største blunder'.

Her fikk vi vite at Albert Einstein var filosofisk svært misfornøyd med at gravitasjonen tilsynelatende til slutt ville få Universet til å trekke seg sammen igjen. Han innførte derfor en ekstra kraft som virket i motsatt retning av tyngdekraften, og som skulle balansere denne slik at Universet skulle være stabilt og uforanderlig (Steady State). Denne frastøtende kraften kom inn i ligningene som den såkalte kosmologiske konstant, L (stor gresk bokstav lambda).

Noen år senere ble det påvist at Universet faktisk utvidet seg. På stor skala raste galaksene fra hverandre, selv om nabogalakser godt kunne nærme seg hverandre på grunn av at de lokale gravitasjonskreftene mellom dem er store nok til å overvinne den generelle utvidelsen av Universet. Og jo lenger unna galaksene var, desto større var hastigheten relativt til oss. Siden den gang har man fått stadige indikasjoner på at Universet faktisk startet i en enorm eksplosjon, et Big Bang, for mellom 10 og 15 milliarder år siden. Einstein innså at det kanskje ikke var noe behov for den frastøtende kraften for å få et stabilt, evigvarende Univers. Universet kunne kanskje nå en evigvarende balanse uten den kosmologiske konstant. Det var da Einstein proklamerte den kosmologiske konstanten som sin største tabbe.

Senere har kosmologer vært svært så opptatt av å finne ut hvor mye masse som finnes i Universet, og om denne massen er stor nok til å stoppe utvidelsen, og om den i såfall er enda litt større slik at Universet vil trekke seg sammen igjen, og kanskje ende i et inferno av en kollaps, og kanskje gjenfødes gjennom et etterfølgende Big Bang. Blant annet har man forsøkt å måle hvor mye utvidelseshastigheten har avtatt fra tidligere tider. Dette gjør man ved å observere enorme stjerneeksplosjoner, såkalte Supernovaer, i svært fjerne galakser. Disse lyser i noen uker like klart som milliarder av vanlige stjerner til sammen, og kan derfor ses på svært lange avstander. Og lysstyrken deres kan bestemmes svært nøyaktig fordi disse eksplosjonene er så å si helt like fra en stjerne til en annen. Og de bærer med seg informasjon om hastigheten og avstanden til galaksen på det tidspunktet stjernen eksploderte, nemlig for mange milliarder år siden når vi finner slike i svært fjerne galakser. Og når vi sammenligner disse resultatene fra milliarder av år siden med supernovaer som er mye nærmere, og som derfor eksploderte i nyere tid, så kan vi bestemme hvor mye Universets utvidelse har endret seg fra tidenes morgen. Og da fikk forskerene sitt livs sjokk. Utvidelsen bremser ikke opp slik alle trodde, men den øker - og det på tross av gravitasjonen. Så her er det altså en kraft som motvirker gravitasjonen allikevel. Og ikke bare det, den overvinner tyngdekraften. Og plutselig var det bruk for den kosmologiske konstanten igjen. Men nå for å forklare faktiske målinger, og ikke for å få til et filosofisk mer attraktivt stabilt Univers.

De nye oppdagelsene tyder på at Universets endelige skjebne er at alt bare forsvinner fra hverandre i stadig økende tempo. I såfall vil vi om en del milliarder år ikke se noen andre stjerner på himmelen enn de som er i vår egen galakse, og også den vil nok løse seg opp slik at Universet til slutt blir evig mørkt i alle retninger. Men siste ord er ikke sagt i denne sammenheng.

Det ble en svært ivrig, interessant og til dels fantastisk debatt etter videoen. Det er lett å enes om at her er det ting som ikke er lett å forstå verken for lærd eller leg. Men artig er det å gi fantasien fritt spillerom og å legge bort alle intellektuelle hemninger en stakket stund.

_______________________

Birger Andresen, Referent